Bjørn Lundal forteller:
Først må jeg si noen ord om skipssjefen. kapt.ltn. Mathisen, bare kalt Mattis. Han var spesiell. Han var ikke raus med skryt og den slags, men rettferdig i sin kritikk, som ble fremført rolig og behersket og likevel svi. Men, som sagt, rettferdig og dyktig sjef.
Jeg var, som tidligere nevnt, konstabel 2 kl. radio, og det betydde blant annet at jeg var sjefens sekretær, noe som kunne være litt av en prøvelse, men det får ligge her i dag.
Mattis hadde fått snusen i at jeg var en habil svømmer og en dag kom han med forslaget: Han ville utføre et “eksperiment” som gikk ut på at der satt ett par mann i gummibåt oppe i plattformen bak tårnet mens båten dykket og så skulle gummibåten bli slept etter periskopet et stykke før båten dykket opp og gummibåten landet på plattformen. Han hadde utpekt en mann til og vi ble forelagt planen. Dette foregikk en sommerdag på Bjørnefjorden og sjøen lå blikkstille og vi sa ja. Dette var spennende. Vi var unge og gode svømmere så dette ville gå bra. Og ingen sa nei til Mattis!
Og så satt vi der i gummibåten, i ført badebukse og “turnsko” Vi hadde avtalt signaler mellom oss og Mattis, som kikket i periskopet under hele “seansen”. Tauet vi skulle bruke til slepet skulle festes til periskopet etter at båten var neddykket.
Toppventilene ble åpnet, meget forsiktig og langsomt, og båten sank pent og pyntelig under oss. Og, som sagt, sjøen var blikkstille og vi så hele båten tydelig under oss. Et merkelig syn! Vi fikk signal fra Mattis at båten hadde rett dybde og vi padlet til periskopet, fikk tauet rundt det og ga Mattis signal om å begynne slepet.
Og der var vi, 2 mann i en gummibåt , slept av en “staur” midt ute på Bjørnefjorden. Lurer på om noen så oss? Vel. etter noen meter stoppet Mattis båten og ga oss beskjed om å være klar til oppdykking. Vi måtte posisjonere oss slik at vi landet på plattformen og heletiden være klar med padleårene for å holde oss innenfor rekkverket rundt plattformen.
Så begynte blåsingen av ballasttankene og var det vanskelig å se båten på grunn av luftboblene og vi syntes vel at den kom jæ….fort opp. Sjøen ble jo urolig grunnet blåsingen og gummibåten drev så vi måtte padle for harde livet for å holde oss innenfor rekkverket. Til slutt var “vannstanden” litt høyere enn rekkverket og da drev gummibåten så pass at vi havnet oppå rekkverket og i neste øyeblikk holdt vi på å tippe utenfor men klarte å vippe oss tilbake og “landet” trygt på plattformen. Vi hadde vel litt “høy puls” der og da, men, som sagt, ung og selvsikker. Og det gikk jo bra. Om stuntet hadde blitt godkjent av UVB inspeksjonen vites ikke. Og om arbeidstilsynet eksisterte den gang vet jeg ikke. Jeg tror Mattis ble fornøyd, men kan ikke huske om vi fikk skryt.