Kommandør (P) Roald Gjelsten (f. 1943) ble uteksaminert fra Sjøkrigsskolen i 1967 og har en M.Sc. i opersasjonsanalyse fra US Naval Postgraduate School 1978. Han var stipendiat ved NUPI 1985-86. Gjelsten har variert sjøtjeneste samt tjenestegjort ved Sjøforsvarets stabsskole med fagfelt strategi og sikkerhetspolitikk. Han har utgitt en rekke arbeider om sjømilitære og sikkerhetspolitiske spørsmål, blant annet som delforfatter i «Sjøforsvaret i krig og fred – Langs kysten og på havet gjennom 200 år».
Nedenstående artikkel om ubåtoperasjoner i Barentshavet har tidligere vært trykket i Norsk Tidsskrift for Sjøvesen (NTfS), nr. 3/2022 side 20-32.
Norske ubåtoperasjoner i Barentshavet under den kalde krigen
Av Roald Gjelsten
Skjult tilstedeværelse[1]
Norge hadde mer eller mindre kontinuerlig ubåter på oppdrag i Barentshavet under hele den kalde krigen. Disse krevende, men av og til når lite skjedde, litt kjedelige toktene, var trolig det nærmeste norske kampenheter i denne perioden kom operasjoner som kunne sammenlignes med regulær krigstjeneste. På 1960- og 1970-tallet varte hvert tokt vanligvis i tre uker neddykket, unntaksvis i fire uker. I 1980-årene ble normen to uker, noen ganger tre. Norske ubåters operasjoner i Barentshavet var lite kjent og sjelden omtalt offentlig i samtiden. En grunn for hemmeligholdet var at et vesentlig formål med denne innsatsen var innsamling av etterretninger, noe som gjorde det viktig ikke å avsløre egne kapasiteter.
Det større bildet
Allerede i siste halvdel av 1950-tallet fremsto det sovjetiske ubåtvåpenet som en mulig avgjørende trussel mot Nato og USA. Mottrekkene for å møte denne trusselen hadde to hovedaspekter, forsvar mot ubåtbaserte strategiske raketter og sikring av de transatlantiske forsyningslinjene. Ubåter som hadde sine hjemmehavner i Svartehavet og i Østersjøen, var enkle å håndtere med tradisjonelle krigføringsmetoder. Disse kunne på grunn av at Nato-landene kontrollerte utseilingsrutene, stenges inne ved bruk av velkjente, konvensjonelle metoder som minesperringer og begrensede antiubåtoperasjoner. Dette gjorde at betydningen av Nordflåten vokste fordi den var den eneste som ga sovjetiske kampenheter direkte, fri adgang til Atlanterhavet. Det var også her det største antallet krigsfartøyer hadde sine hjemmehavner. Kun fra Kola-området kunne for det første de sovjetiske strategiske ubåter transittere uhindret ut i Atlanterhavet og true det amerikanske fastlandet med atomangrep. For det andre, bare herfra kunne angrepsubåtene få tilgang til skipsrutene for å senke Nato-landenes handelsfartøyer som seilte mellom USA og Europa.
Natos, og i særlig grad USAs plan, var å sette de sovjetiske ubåtene ut av spill før de rakk ut i Atlanterhavet. Nøytraliseringen av denne trusselen ved kildene innebar «et massivt angrep på ubåter, ubåtbaser og alle overflateskip, kommandosentraler og kommunikasjonsanlegg med støttefunksjoner for den sovjetiske ubåtflåten».[2] Dette var imidlertid ingen enkel oppgave. Den krevde for det første en storstilt satsing på undervannsovervåkning. Det viktigste elementet her var de passive, landbaserte og langtrekkende lytteanleggene, de fleste utstyrt med de amerikanske SOSUS- og LOFAR-systemene. For det andre bidro flere supplerende overvåkingssystemer. Blant disse var de maritime patruljeflyene sentrale. De bidro ofte også til å identifisere de ubåtene de kom i kontakt med. Dette var svært viktig siden det gjorde at frekvensanalysen av de tilhørende akustiske lydopptakene kunne knyttes til en bestemt type ubåt. Etter hvert som lydbiblioteket ble utvidet, kunne også enkeltfartøyer innen klassen gjenkjennes. Andre viktige bidragsytere var mobile plattformer utrustet med hydrofoner. De sentrale kategoriene her var angrepsubåter og «forskningsfartøyer». Etter hvert som disse enhetene ble utstyrt med slepeantenner, ble bidragene fra disse kildene av bedre og bedre kvalitet. De gode lytteforholdene i utseilingsområdene for ubåter, gjorde at den samlede innsatsen på feltet undervannsovervåkning ga både Norge og i særlig grad USA, et meget godt bilde av det som foregikk under vann i området.
Norges bidrag var betydelige på dette feltet. Mest anerkjent i offentligheten var Luftforsvarets maritime fly som foruten den jevne, daglige innsatsen, sto for mange spektakulære etterretningskupp. Orion-flyene var mer enn en gang de første til å fotografere nye sovjetiske ubåtklasser med bilder som gikk verden over. Likevel var sannsynligvis informasjonen som ble innhentet gjennom de hemmeligholdte, landbaserte kabelsystemene for undervannsavlytting, den aller viktigste og mest betydelige datakilden fra norsk hold når situasjonsbildet under vann ble bygd opp for nordområdene.[3] De norske «forskningsfartøyene» og ubåtene som opererte i Barentshavet bidro dessuten på en meget verdifull måte. Deres innsats var lite kjent utenfor de involverte sirklene.
Norske ubåtoperasjoner
Regelmessige norske ubåtpatruljer i Barentshavet startet for fullt i siste halvdel av 1960-tallet. De 15 nye Kobben-klasse ubåtene som ble bygd under Flåteplanen av 1960, gjorde det mulig mer eller mindre kontinuerlig å ha et fartøy på patrulje i området. De var svært stillegående, hadde stor rekkevidde og utholdenhet. Dette i en grad som gjorde UVB-ene til den fartøysklassen i skjærgårdsmarinen som også hadde kapasitet til å oppsøke den sovjetrussiske nordflåten i dens nærområde.
Imidletid var ikke dette helt problemfritt i forholdet til de allierte. Amerikanske og britiske angrepsubåter opererte i de samme farvannene. Det oppsto derfor et behov for å separere bruken av sjøområdene mellom de ulike nasjonene. Men den nødvendige koordineringen var ikke enkel å få til. For det første ble amerikanske ubåter operert av Saclant (Suprime Allied Commander Atlantic), de norske av Saceur (Suprime Allied Commander Europe) gjennom Cincnorth (Commander-in-Chief Northern Europe) og Comnon (Commander North Norway), sistnevnte var Submarine Operating Authority. For det andre ønsket amerikanerne å ha sine ubåtfelt helt opp til fjæresteinene på kysten av Nord-Norge. Dette fikk som konsekvens at grensen mellom Saclants og Saceurs kommandoområder ble trukket kloss i land. For det tredje trengte Norge fra siste halvdel av 1960-tallet mer tilgang på utaskjærs kystfarvann for å operere inntil 10 kampklare Kobben-klasse ubåter på en fornuftig måte. Operasjonsområdet for Nordeuropakommandoen, Northern Europe Command – NEC, var totalt uhensiktsmessig for å kunne utnytte de norske ubåtenes potensial, særlig nord av Hekkingen.[4] For det fjerde hadde Europakommandoen mangelfull innsikt i og kompetanse på maritime spørsmål. Saceur var fiksert på sentralfronten og de landmilitære utfordringer. Dette bidro til at interessen for og forståelsen av problemstillinger knyttet til nordomådene var beskjeden ved Europakommandoens hovedkvarter, Supreme Headquaters Allied Powers Europe – Shape.[5]
Etter at Saclant innså potensialet og nytten knyttet til Kobben-klassen og den amerikanske marinen hadde satt seg inn i hvordan de norske ubåtene opererte, gikk de på slutten av 1960-tallet med på å tildele Norge ubåtfelt i det østre Barentshavet. Amerikanske myndigheter ba Norge henvende seg til Saceur slik at norske ubåter og maritime fly kunne bli overført til Saclant. Dette forslaget utløste rabalder i Shape. Nordmenne ble beskylt for å ha baktanker, blant annet for å være ute etter mer infrastrukturmidler. Etter at Forsvarssjefen, admiral Hauger Johannssen, tok kontakt med den amerikanske Chief of Naval Operations og ba ham snakke med Saceur på nasjonale amerikanske kanaler, ble saken løst.[6] Regjeringen vedtok så at Comnon, øverstkommanderende i Nord-Norge – ØKN, kunne knyttes til Saclants kommandokjede. Fra 1970 ble derfor ØKN en funksjonell kommando under Saclant for operativ ledelse av norske ubåter og maritime fly i Atlanterhavskommandoens område.[7] Videre ble en norsk ubåtoffiser med bakgrunn som skipssjef, beordret til Northwood, hovedkvarteret for Saclants underlagte kommando for Øst-Atlanteren, Commander-in-Chief Eastern Atlantic – Cinceastlant, som forøvrig bar tre hatter så lenge Kanalkommandoen besto. De to andre var for det første sjef for den britiske marinen, Royal Navy, for det andre Commander-in-Chief Channel, Kanalkommandoen. En av admiralens oppgaver var å medvirke til at ubåtfeltene ble tildelt de ulike nasjonene på en måte som forhindret gjensidige forstyrelser. Den nasjonale, amerikanske ubåtcellen ved hovedkvarteret for Øst-Atlanteren, Cinceastlant, var sentral i denne samordningen av undervannsaktivitetene.[8]
Kobben-klassen forskrekker amerikanerne
Tanken om vestlig overlegenhet til sjøs var en uuttalt, felles realitet som lenge ble tatt for gitt blant de allierte i Nato. Denne oppfatningen utviklet seg til en vane som levde videre også etter at denne forestillingen var avleggs. Amerikanerne ved US Navy og Saclant, oppfattet de økte utfordringer oppbyggingen av Nordflåten representerte for alliansen lenge før dette kom på dagsorden hos Cincnorth på Kolsås eller Saceur i Mons. Begge de sistnevnte kommandoene var sterkt landorienterte. Det var i tillegg liten direkte kontakt mellom de strategiske hovedkvarterene i Nato. Saceur var den klart mest innflytelsesrike militærkommandoen i alliansen. Saclant på sin side hadde vansker med å få gjennomslag for sine standpunkter. Europakommandoens generelle mangel på maritim forståelse, gjorde det ikke lett å nå frem med synspunkter og argumenter knyttet til endringer av maktforholdene til sjøs.
En spesiell episode i siste halvdel av 1960-tallet gjorde at amerikanernes interesse for norske ubåtoperasjoner tok en rask vending. En Kobben-klasse på tokt i Barentshavet hadde i en periode skygget en ubåt den norske sjefen antok var sovjetisk uten at forfølgelsen ble avdekket. Etter toktet gikk den oppsamlede informasjonen fra operasjonen ut på de vanlige Nato-kanalene. Det skapte oppstyr da amerikanerne ble oppmerksomme på forholdet og forsto at det var en av deres egne angrepsubåter som hadde blitt fulgt uten at dette hadde blitt oppdaget.
Denne hendelsen ble den direkte foranledningen for at rammevilkårene for å operere ubåter i Barentshavet ble radikalt endret for Norge. Det ble enighet både om tildeling av patruljefelt og at Norge skulle få en stilling som liaison offiser ved Cinceastlants stab for å ivareta norske behov i kommandoens samordning av waterspace management for ubåtoperasjonene i Barentshavet. Resultatet ble også en total omlegging av bruken av norske ubåter på patrulje i dette området.
(Fremstillingen bygger på intervjuet professor Rolf Tamnes hadde med viseadmiral Hans B. Gundersen i 1988 og forfatterens telefonintervju med kontreadmiral Sivert A. Farstad i 2005)
Barentshavsoppdragene
Det var flere grunner til at norske myndigheter ønsket tilstedeværelse av egne ubåter i Barentshavet. For det første var det viktig å demonstrere tilstedeværelse for å vise russerne at dette var internasjonalt farvann og at Norge opererte fartøyer der. For det andre hadde tilstedeværelsen som tidligere påpekt, en etterretningsdimensjon som supplement til andre plattformers virksomhet. Opptak av sonarutsendelser var en sentral oppgave, men også periskopobservasjoner av sovjetisk aktivitet var viktig. Ubåtenes innsamlinger av data var imidlertid ikke i samme grad som de maritime flyene sine bidrag, dagsaktuell informasjon til direkte bruk for å oppdatere situasjonsbildet. For det tredje var toktene et ledd i å endre forsvarsplanene gjennom å vise de allierte, spesielt Saclant og Cinceastlant, at Kobben-klassen kunne gjøre en jobb også i dette området, noe som altså etter hvert lyktes. For det fjerde ga de hyppige toktene til Nordflåtens øvelsesområde en meget realistisk operativ opptrening av ubåtmannskapene.[9]
Marinen fikk gjennom anskaffelsen av Kobben-klassen en undervannsbåt som var konstruert og utrustet for neddykket gange. Til tross for at ubåtene var små og besetningen liten, viste fartøyene seg i stand til å kunne operere i alle aktuelle farvann over uker. I siste halvdel av sekstiårene og langt ut på 1970-tallet var det tilnærmet kontinuerlig tilstedeværelse av ubåter av denne klassen på neddykket patrulje i Barentshavet, av og til flere samtidig.[10] Disse patruljene ble av selvforklarende grunner ikke gitt noen offentlig omtale. Derfor har disse besetningene neppe fått den anerkjennelse de fortjente for sin krevende innsats i dette til tider særdeles værharde område. Blant de allierte som ble gjort kjent med toktene, vakte imidlertid Kobben-klassens kapasitet og utførelsen av patruljene positiv oppmerksomhet.[11]
Kobben-klassen vanskelig å oppdage
Kommandørkaptein Tor Magnussen var blant de første som opererte på patrulje i Barentshavet med Kobben-klassen. Denne ubåten hadde unike egenskaper for å unngå deteksjon. Den sendte ut meget lite egenstøy og var ekstremt vanskelig å oppdage på aktiv sonar når den hadde baugen mot utsendelsen. Aktenfra, og selvsagt fra siden, var den mye mer utsatt.
For å illustrere dette, fortalte Magnussen om en øvelse han i siste halvdel av 1960-tallet hadde hatt med en engelsk atomdreven angrepsubåt (SSN) av Trafalger-klassen. Besetningen var meget stolte over sin nye båt. I egne øyne eide de havet. Denne ubåten hadde, i tillegg til utholdenheten og farten alle SSNer har, en usedvanlig kraftig sonar. Da øvelsen startet, pøste SSNen på med aktive utsendelser, mens Magnussen manøvrerte forsiktig og passet hele tiden å holde baugen mot kilden for undervannssignalene. Han kunne ikke forstå at de ikke ble oppdaget siden sonarutsendelsene traff med slik kraft at det føltes direkte ubehagelig. Skroget både skrallet og ristet. Til slutt var Trafalger-ubåten kommet ganske nær og Magnussen hadde fyringsløsning. Han simulerte avfyring med undervannstelefon og fulgte opp med avstandsbestemmelse etter gjeldende prosedyre. Han hørte et gisp fra engelskmennene da avstanden viste seg å være i underkant av 2000 yards.
Den engelske sjefen likte ikke å akseptere dette faktum og ba om at de skulle gjennomføre en ny prøve. Dette ble gjort med tilsvarende fremgangsmåte. Resultatet ble også denne gang omtrent det samme. Riktignok oppnådde Magnussen fyringsløsning på noe større avstand. Han ventet derfor ikke lengre enn til i underkant av 3000 yards før han skjøt. Han fikk senere vite av en kollega at denne hendelsen fikk engelskmennene til å forandre den taktiske anvendelsen av sine SSNer, uten at han selv visste hva endringene besto i.[12]
Det kan som et haleheng til dette, nevnes at den amerikanske forfatteren av bestselgere, Tom Clancy, i en av sine bøker gir respektfull omtale av en norsk Kobben-klasse ubåt som i boken Red Storm Rising senker en sovjetisk krysser av Kirov-klassen. Siden Clancy også er kjent for sine gode og nære forbindelser innad i den amerikanske marinen, er dette en bekreftelse på den respekt og ry det norske ubåtvåpenet hadde i maritime kretser i Nato under den kalde krigen.[13] Dette ble bekreftet av tidligere marineminister John Lehman, den sentrale arkitekten bak Reagan-administrasjonens maritime strategi på 1980-tallet, i et intervju. Han fremholdt at noen utfører oppgaver av en karakter som gjør det vanskelig å gi dem den oppmerksomhet og heder de fortjener. Han understreket at besetningene på de norske Kobben-klasse ubåtene som under den kalde krigen opererte i Barentshavet, utvilsomt tilhørte denne kategorien.[14]
Rammene for patruljene
En ubåt som seilte til Nord-Norge på beredskapstjeneste i denne perioden, fulgte vanligvis et fast mønster. Første anløp var Bodø der skipssjefen melde seg til tjeneste hos admiralen. Han satte ubåtsjefen inn i den aktuelle situasjonen og oppdaterte ham om forholdene i operasjonsområdet. Deretter presenterte admiralen oppdraget og orienterte om eventuelle spesielle opplysninger knyttet til gjennomføringen av dette. Etter å ha avsluttet møtevirksomheten på hovedkvarteret, returnerte skipssjefen fartøyet som kastet loss. Seilasen fortsatte nordover til Hammerfest eller eventuell annen avgangshavn på Finnmarkskysten. Der var det først klargjøring og weekend, deretter tre uker til sjøs neddykket på patrulje.[15] Da denne var fullført, returnerte ubåten til havn for en uke med avspasering og proviantering før den igjen forlot Hammerfest for tre nye uker under vann i Barentshavet. Etter at denne patruljen var avsluttet, startet ferden sørover. Under oppholdet i Bodø var hovedaktiviteten denne gangen skipssjefens rapport og debrief ved hovedkvarteret på Reitan. Etter at avskjedsvisitten hos admiralen var unnagjort, fortsatte fartøyet den innaskjærs seilasen mot Haakonsvern.[16]
Barentshavstoktene inngikk som del av ubåtenes beredskapstjeneste i Nord-Norge og mønsteret for deployeringene endret seg noe over tid. Hver ubåt var i årsprogrammet fra midten av 1970-tallet satt opp med inntil tre årlige deployeringer nordover, såkalte korte FKN-tokt á ti uker, eller to lange FKN-tokt á ca 14 uker. Det ble nøye overvåket at antall beredskapsdøgn ble overholdt. Opplevelsen om bord var at verden nærmest gikk under om ankomsten til FKN-ansvarsområdet ble en time senere enn planlagt. En konsekvens av dette var at enkelte jevnlig opplevde at oppholdet ved hjemmebasen kunne bli av kort varighet. Noen skipssjefer og annet nøkkelpersonell det var manko på, ble fra tid til annen beordret rett om bord på en nyoppøvet ubåt som var klargjort for oppdrag. I verste fall ble det kun en helg hjemme før sjefen og eventuelle andre som måtte bli med, igjen var på vei nordover med et nytt fartøy og en besetning de ikke kjente eller var familiær med.
Patruljene i Barentshavet ble planlagt i samarbeid med Etterretningsstaben. Målsettingen rundt 1980 var at hver ubåt skulle ha minst to turer til Nord-Norge. Hver gang en båt var i FKN skulle det gjennomføres et etterretningstokt i Barentshavet. Patruljene var nå normalt av 14 dagers varighet (en helg i sjøen), men en del tokt varte også lenger (to helger i sjøen). En skipsjef, daværende kapteinløytnant Bernt Utne, var på denne tiden med på i alt tretten slike patruljer, fem av dem som skipssjef. Han forteller at disse toktene gjerne ble seilt fra/til Hammerfest eller en annen havn i Finnmark. Kirkenes ble jevnlig benyttet som returhavn, av og til også som utgangspunkt for toktet. Utne gjennomførte også en patrulje som startet fra Bergen. Kobben-klassen hadde nemlig svært lang rekkevidde. Det var derfor ikke noe problem for disse ubåtene å seile fra Syd-Norge på tokt i Barentshavet og returnere havn i Syd-Norge. Begrensingen var proviant og ferskvann, ikke drivstoff. Da fartøyet fortøyde i Harstad etter 20 døgn i sjøen, var drivstoffkapasiteten fortsatt 73 prosent. På den annen side var all provianten oppbrukt og beholdningen av ferskvann var kun noen få hundre liter.[17]
Kirkenes hadde en helt egen funksjon knyttet til disse toktene. Fra grensen mot Sovjetunionen og ned til havnen var det bare syv kilometer. Vaktpostene kunne se direkte ned i havnen fra det nærmeste observasjonstårnet. Det var fra norsk side et uutalt ønske at russerne skulle observere ubåtene, og derved vite at fartøyene foretok tokt i Barenshavet. Selvsagt sto formålet om å bli iakttatt i en viss konflikt med ønsket om å oppnå etterretningsinformasjon. Men selv om russerne visste, eller trodde at en norsk ubåt opererte i Barentshavet, kjente de jo ikke nøyaktig til hvor denne til enhver tid befant seg i dette enorme havområdet.
Det kunne dessuten være at russerne på sin side også hadde interesse av at deres aktivitet ble observert av Nato-ubåter. Dette blant annet for å kunne kommunisere potensialet av egne våpen. Forutsetningen for å oppnå en slik effekt var at våpene virket, noe de som oftest gjorde. Selv husket Utne at han på et av toktene observerte en torpedoskyteøvelse der de russiske torpedoene fungerte meget tilfredsstillende. Resultatet av denne tilstedeværelsen ble tilgang på god informasjon både om fart, rekkevidde og fremdriftssystem på denne klassen torpedo. Denne typen observasjoner medførte imidlertid en viss risiko for eget fartøy. Derfor var ubåtene normalt noe tilbakeholdne med å seile inn i aktive våpenøvelsesfelt av hensyn til egen sikkerhet.[18]
De passive sensorene på Kobben-klassen før montering av tauet antenne (slepesonar) på midten av 1980-tallet, hadde sine store begrensinger. Det var særlig på klassifiseringssiden manglene lå, men også følsomheten var begrenset da man kun hadde bredbåndsutstyr uten effektive filtre for smalbåndsanalyse.[19] Observasjoner i periskopet ga imidlertid også ofte meget verdifull informasjon. Fotoutstyret var dårlig på 1960-tallet, så de måtte skrive ned det de observerte. Et eksempel kommandørkaptein Magnussen husket, var at en russisk ubåt som skulle dykke, gikk ned med akterenden først. Han tenkte på stakkaren som hadde bommet på trimberegningene og nå sikkert ble skjelt ut. Ubåten blåste, og de prøvde på nytt. Denne gangen gikk det bedre, men ikke storartet.[20] Senere når de fikk godt fotoutstyr, ble iakttakelser gjennom periskopet lettere å dokumentere.
Gjennomføring av patruljer
Den sentrale oppgaven under toktene var å ta opptak av lydutsendelser fra sovjetiske ubåter. Skipssjefene ble forklart at dette var viktig for Nato. Siden disse undervannsbåtene ga fra seg mye støy var de lette å oppdage. Når de oppnådde deteksjon, fulgte de norske ubåtene etter kontakten i passe avstand slik undervannsbåtinspektøren hadde pålagt dem. Etter en viss tid med lydopptak hadde de tillatelse til å sende et par aktive utsendelser (”ping”) med sonar for å teste årvåkenheten hos fartøyet som ble skygget. Kommandørkaptein Magnussen som fortalte om dette, opplevde selv aldri å få reaksjon, selv om han etter hvert sendte noen flere utsendelser enn det inspektøren hadde sagt. Dette var selvsagt spennende og særlig en av de andre skipssjefene likte å gjøre mer enn reglene tilsa. En gang skjedde det for denne sjefen at dopplereffekten plutselig endret seg til sterkt imot. Etter som avstanden ikke var stor, gikk han straks til periskopdybde. Siden de lå på kollisjonskurs og den andre ubåten nærmet seg raskt, blåste han øyeblikkelig fartøyet videre opp til overflatestilling. Kort tid etter passerte den andre ubåten rett under så de fikk tatt opp hele langskipsprofilen på ekkoloddet. Fartøyet fikk aldri noen flere indikasjoner på at de var oppdaget, så de var usikre på om hendelsen var et resultat av sonarutsendelsene eller om det hele skjedde ved en ren tilfeldighet.[21] Senere gikk enkelte enda lengre og kunne avslutte skyggingen med å sende meldinger på undervannstelefon. Noen ganger ble sågar et vers av internasjonalen avspilt, andre foretrakk «Yellow Submarine». I siste halvdel av 1970-årene var også «Sailing» med Rod Stewart populær.[22]
En konkret reaksjon opplevde vernepliktig orlogskaptein Conrad Mohr mot slutten av 1970-tallet da han var løytnant og nestkommanderende. Ubåten fulgte en sovjetisk øvelse. Etter en tid med observasjoner sendte den aktivt med sonaren. Krigsskipene reagerte ikke, men tre trålere som var i området, formerte opp på linje og satte kursen mot den norske ubåten. Trålerne økte farten slik at trålene løftet seg fra bunnen. De nærmet seg raskt. Ubåten måtte avbryte skyggingen og foreta unnvikelsesmanøver for å unngå å bli fanget i en av trålene, noe som på grunn av svak oppdrift kan være farlig for en ubåt.[23]
Så langt ubåtsjefene visste, skygget de ikke allierte ubåter. Men helt sikre var de aldri. På 1960- og langt inn på 1970-tallet hadde ubåtmannskapene beskjeden kunnskap om hvilke signaturer som tilhørte hvilke ubåter. I tillegg til de utstyrsmessige begrensninger, var det nemlig mangelfullt med håndfaste tilbakemeldinger på dette felt som ubåtene kunne gjøre seg praktisk nytte av. Sånn sett kunne enkelte fartøyer ha vært allierte, men siden disse generelt hadde et annet lydbilde og lavere støynivå, ble dette likevel ansett som lite sannsynlig.[24]
De første årene Kobben-klassen var på patrulje, i siste halvdel av 1960-tallet, var de dårlige sambandsforholdene i de østligste feltene som ubåtene opererte i, et stort problem. Den gang var det prioritert å rapportere om utseilinger i daglige rapporter. I slike sammenhenger kunne ubåtene med jevne mellomrom sende i timevis. Ofte fikk de likevel ikke meldingen igjennom. Disse lange periodene med høyfrekvens (HF) sending gjorde det lett for russerne å peile ubåtens posisjon fra land. Men heller ikke i disse tilfellene når det ble satt i gang søk, oppsto det større problemer. Så lenge «baugen mot» ble benyttet, forble de uoppdaget. En gang kom det et større antall fartøyer. Hele svermen seilte forbi og Kobben-klasse ubåten fulgte etter for å observere hva de foretok seg. Det ble dermed «musa etter katten». Magnussen ble aldri tatt. Likevel var det både uhensiktsmessig og ubehagelig ikke å få kontakt på sambandet, og i tillegg å avsløre tilstedeværelsen. Det var derfor en meget stor fremgang da ordningen med postbokser ble etablert i et samarbeid med Orion-flyene fra 1969. Da startet flyene med tokt til det østlige Barentshavet. Det ble opprettet rendez-vous-posisjoner der ubåten på avtalt tidspunkt for overflyging, kunne gå til periskopdybde når den hadde noe å meddele. Kontrollmeldinger og eventuelle rapporter om hendelser av øyeblikkelig interesse for operativ myndighet, kunne sendes på ultra høy frekvens (UHF) til flyet uten å måtte avsløre sin posisjon. Denne ordningen fungerte perfekt sett fra ubåtenes side.[25]
Kjedelig å være neddykket?
Det var trangt om plassen på Kobben-klassen. Bortsett fra å sove og spise var det lite å ta seg til når mannskapene ikke var på vakt. Besetningen kunne derfor opplevde patruljer der lite skjedde som en lang periode med kjedsommelighet. Det var en utfordring for sjefen. Hvordan skulle besetningen holdes i aktivitet? Noe av svaret var en stor utrustning av filmer og gjennomføring av ulike konkurranser. Det var også vanlig å spille bridge og sjakk. Særlig populær var en spørrelek der vaktskvarterene konkurrerte mot hverandre og sjefen laget spørsmålene. Magnussen hadde flere bøker til dette formålet som var godt sikret. Også et Donald-hefte han en dag oppdaget i sentralen som omtalte svaret på et av spørsmålene i den neste konkurransen han hadde utarbeidet, ble beslaglagt og låst inne i safen (to vulkaner i Mexico).
Toktene varte som tidligere omtalt i tre uker, med en ukes landligge før neste tur. En gang hadde avløsningsbåten fått tekniske problemer. Det betydde at besetningen på Tor Magnussens båt så vidt fikk dusjet, bunkret og proviantert etter ankomst fredag, før de tidlig mandag morgen igjen satte kursen østover. Det ble tre tunge uker. Seks uker neddykket mer eller mindre i trekk ble for lenge, en ukes hvile mellom hver bolk var en nødvendighet. Dette viste imidlertid også at nytten av disse patruljene ble verdsatt. Verdien kom kanskje først og fremt fra deres funksjon som et ledd i kjeden for tidlig varsel av utseilinger fra Kola. Dette ble den gang antatt å kunne være en av flere indikasjoner på at et mulig angrep var under oppseiling.[26]
(Bygger på intervju i 2006 med pensjonert kommandørkaptein Tor Magnussen, skipssjef på Kobben-klasse ubåt fra midten av 1960-tallet).
Bøyesøk
Etterretningstjenesten hadde på begynnelsen av 1970-tallet fått klare indikasjoner på at Sovjetunionen opprettet defensive bøyesystemer for å avlytte Nato-trafikk i Barentshavet. Sonarbøyer som hadde kommet løs fra fra forankringen, ble funnet på strendene på Finnmarkskysten.[27] Dette var en bekymringsfull utvikling for alliert undervannsaktivitet i området. Dersom russerne fikk oversikt over allierte ubåters tilstedeværelse, kunne det true Natos offensive operasjoner med angrepsubåter. Dette var som tidligere påpekt, et av flere planlagte tiltak som skulle hindre at Nordflåtens ubåter nådde ut i Atlanterhavet i tilfelle krig mellom Warsjawapakten og Nato.
På grunnlag av ulike kilder inkludert rapporter fra norske ubåter, hadde norske myndigheter midt på 1970-tallet en viss oversikt over hvor de sovjetiske lyttesystemene var utlagt. Problemet for Kobben-klasse ubåter var at deres aktive sonar egnet seg dårlig for å kartlegge bøyelinjene. Kort tid etter at kontreadmiral Robert Helseth hadde tatt over som sjøkommandør ved Forsvarskommando Nord-Norge – FKN på Reitan, fikk hovedkvarteret besøk av den amerikanske marinesjefen, Chief of Naval Operations, kjent som CNO i USA. Helseth fikk til denne anledningen utarbeidet en skisse som indikerte hovedtrekkene av det FKN visste om plasseringen og utstrekningen av de sovjetiske bøyesystemene. CNO ble meget interessert og spurte om han kunne få kopi av oversikten, noe han fikk. Videre spurte han admiralen om Norge var interessert i å motta den FM-modulerte høyfrekvente Strazasonaren for å søke etter bøyene. Helseth som visste at Sjøforsvarets forsyningskommando uten resultat hadde kontaktet og forhandlet med amerikanske myndigheter om å få kjøpe denne sonaren, svarte selvsagt ja takk. Noen få uker senere kom den første forsendelsen til Norge.[28]
Bøyejakt
Etter at Strazasonaren ble montert på Kobben-klassen på midten av 1970-tallet, seilte ubåtene de påfølgende årene i regi av etterretningstjenesten en rekke såkalte bøyesøk i Barensthavet. Disse ble utført på maksimum dykkedybde med 15 grader baug ned for at sonarstrålen skulle nå dypest mulig. Selve bøyene var festet i store ankre på bunnen, mens elektronikkdelen med sensorene var montert i en stor, rund “sylinder” ca 50 meter over havbunnen. Det var ganske krevende å seile Kobben på bortimot 200 meters dyp med 15 grader baug ned. Ubåten måtte trimmes slik at den ble ganske lett, men med en del oppdrift. Samtidig måtte den ha mye tyngde forut. Seilasen foregikk slik at ubåten “hele tiden “stanget” baugen i dypet”.[29] Søkeområdene som var store av utstrekning, ble systematisk gjennomsøkt og bøyekontakter notert på plottet. Strazasonaren oppdaget normalt en slik bøye på 700 meters avstand, av og til kunne rekkevidden øke til 1000 meter. Bøyene var ofte forankret i størrelsesorden 150 meter dypere enn fartøyets dykkedybde. Dette gjorde at søkebredden ble liten. En ubåt måtte derfor planlegge å seile mange ganger på ulike måter gjennom det tildelte feltet for å oppnå tilfredstillende sannsynlighet for å detektere de fleste bøyene. Søket kunne vare i flere døgn før oppdraget var løst.[30]
Skjult kontroll med sovjetiske fartøyer
Sovjetiske etteretningsfartøyer ankret ofte opp i internasjonalt farvann for å avlytte norsk og alliert sambandstrafikk. Dybdeforholdene ytterst på Lopphavet gjør dette mulig. Det ville seg nemlig at bakstrålene fra norske militære sambandslinker overlappet i et begrenset område hvor det var mulig å ankre opp utenfor territorialgrensen. Et fartøy kunne derfor i fred og ro avlytte sambandstrafikken for senere analyse på land.
Ubåtene søkte å komme så nær det oppankrede, sovjetiske fartøyet som mulig. Formålet var å ta nærbilder når mannskapet ikke følte seg overvåket. Videre ble det tatt opptak av akustisk støy, fortinnsvis maskineri og hjelpemaskineri. Oppdraget var finne ut så mye som mulig om etterretningsfartøyet. Etter at overvåkingen var unnagjort, var det vanlig å vise seg frem for å kontrollere hvordan etterretningsfartøyet reagerte. De gangene Utne selv var med på dette, var responsen både resolutt og meget rask. Fartøyet lettet anker på noen få minutter, og var under gange i løpet av forbausende kort tid. Det var imidlertid sjelden vanskelig å bryte kontakten med russerne, deres aktive sonarsystemer var ikke spesielt gode.[31]
Spesialoperasjoner ubåtbesetningene øvet på
Ubåtene av Kobben-klassen var små, hadde gode manøvreringsegenskaper og besetningene var trent i kystnære operasjoner. Det var derfor ingen ubåter i Nato som var bedre egnet til landsetting av marinejegere. Disse var spesialtrent i dykking og kunne sluses gjennom torpedorørene mens fartøyet var neddykket. Begrensingen i krig lå i at torpedorørene ikke samtidig kunne inneholde torpedoer. Dette gjorde at Kobben-klasse ubåter først kunne utføre slike oppdrag etter at fartøyene hadde vært i kamp. Før en ubåt var klar til utslusningsoperasjoner, måtte i det minste torpedoene i de to øverste rørene være avfyrt. Disse ble vanligvis brukt fordi det gjorde det enklere å hindre at dykkerne kom for dypt. Pusteapparat som de benyttet, hadde dybdebegrensninger. Når de var i Nord-Norge, øvet ubåtene jevnlig med marinejegere fra Ramsund på slike operasjoner.
Avstanden til det sannsynlige innsatsområdet i nord var en utfordring. Her skulle ubåtene i startfasen av en konflikt operere mot den antatte motstanderen, enheter fra den sovjetrussiske nordflåten. Etter at en ubåt hadde vært i kamp, kunne transittiden for å hente marinejegere i Norge bli lang for de saktegående norske ubåtene. Det ble derfor utviklet alternative måter å overføre jegerne på. En prosedyre som ble øvet, var å benytte lufttransport. Når en ubåt var klar for oppdrag, ble marinejegere fraktet til rendez-vous-posisjonen der de hoppet i sjøen ved hjelp av fallskjerm. Besetningen på Kobben-klassen plukket så opp jegerne som deretter ble landsatt for å gjennomføre sine oppdrag.
Periskoprekognosering var en annen og egen form for spesialoppdrag. Dette dreiet seg om kunne foreta fotorekognosering av fientlige kystområder uten at dette ble oppdaget. Objekter for slike rekognoseringsoppdrag kunne være havner, strandområder eller kystfort. Slike rekognoseringer ble nøye planlagt, både oppløpet og mønsteret for å ta bilder. Moderne satelittrekognosering har i stor grad gjort denne metoden overflødig, men den ble øvet under hele den kalde krigen.
Ilandsetting av luftransporterte marinejegere
Innsetting av marinejegere var i sin alminnelighet en krevende oppgave. Når de kom inn i operasjonsområdet med fly, ble operasjonen enda mer sammensatt og utfordrende. Nøyaktig navigering var avgjørende for en vellykket gjennomføring, noe som ikke var enkelt før GPS ble tilgjengelig.
Ubåten ventet på planlagt sted og dykket opp fem minutter før avtalt møtetid. Flyet skulle komme inn mot rendezvous-posisjonen i angitt høyde fra en bestemt retning. En aldislampe med grønt filter ble gjort klar om bord for å kunne blinke korrekt signal på riktig peiling. Flyveren ville se det grønne lyssignalet, og marinejegerene hoppet blindt med automatåpner på hans ordre når flyet var på rett plass. Alt foregikk uten radioforbindelse. Marinejegerne hadde et lite lys festet til redningsvestene sine. Dette gjorde det mulig for ubåtmannskapene å se dem.
De fleste operasjonene på dette feltet Kobben-klassen utførte, var i samarbeid med britiske spesialstyrker. Øvelsene ble av sikkerhetsmessige grunner ofte gjennomført i skumringen slik at flyet kunne ses visuelt. Fra ubåten dykket opp til alle marinejegerne med utstyr var om bord, tok det sjelden mer enn 30 minutter. Denne måten å utføre ilandsetting på, sikret at marinejegere var på plass bak fiendens linjer på kortest mulig tid.[32]
Nytten av ubåtoperasjoner i Barentshavet
Det norske forsvarets innsats på etterretningssiden var stor under den kalde krigen. Selv om betydningen av de enkelte innsamlingssektorene kunne variere over tid, var sannsynligvis bidraget fra de faste undervannslyttesystemene blant de mest verdifulle. Samlet sett var trolig oversikten over hvor de sovjetiske ubåtene oppholdt seg, i det store og hele meget god. De andre plattformene med undervannssensorer, inkludert de ubåtene som opererte i området, supplerte de stasjonære systemene. Det samme gjorde informasjon innhentet gjennom avlyttingen av samband og radarutsendelser. Kodene var knekket slik at meldingstraffikken også kunne leses.[33] Etter hvert var dessuten de ulike ut- og innsettingsrutene for de sovjetiske strategiske ubåtene kartlagt.
Dersom Etterretningstjenesten ønsket spesielle opplysninger, for eksempel om en ny ubåt som var på sine første tokt, kunne det by på problemer å anvende Orion-fly eller overflatefartøyer. Dette kunne avsløre hva en kjente til og potensielle kilder for denne informasjonen. Det samme gjaldt når noe viktig skulle foregå, for eksempel en rakettoppskyting eller utprøving av andre nye våpensystemer. Ubåter som opererte i skjul, var mer egnet til slike oppdrag. De kunne som oftest unngå deteksjon, og observere uten at de som ble iakttatt visste om det. På dette feltet bidro trolig både amerikanske og engelske ubåter i fullt monn, men kanskje var de norske særlig egnet på grunn av sine spesielle egenskaper. Det er grunn til å anta at dette bidro sterkt til at Kobben-klasse ubåter opparbeidet seg et internasjonalt ry.
Toktene i Barentshavet kunne ikke bare være kjedelige for storparten av mannskapet, de gjorde det også vansklig å trene nok på ubåtenes viktige rolle i invasjonsforsvaret. Siden øvelsesnivået på dette felt kunne bli svekket, var det tidvis sjøkommandører som ønsket å prioritere hyppigere deltakelse av ubåtene i inntrengningsøvelser i Troms på bekostning av Barenshavstoktene. De nådde aldri frem med den argumentasjonen.
Avslutning
Norge drev omfattende operasjoner med ubåter i Barentshavet under den kalde krigen. Fra siste halvdel av 1960-årene hadde Norge normalt minst en ubåt deployert på patrulje i området. Det var en krevende tjeneste ikke minst for skipssjefene som måtte være på tå hev døgnet rundt så lenge toktene varte. Denne artikkelen har søkt å gjøre rede for noen av rammene for disse operasjonene. Lite er fortalt og skrevet om denne omfattende og sentrale virksomheten gjennom mer enn 25 år med kald krig. En hovedgrunn kan være hemmeligholdet som preget oppdragene. Men ubåtsjefenes toktsrapporter ligger forhåpentligvis trygt forvart hos Etterretningstjenesten eller i Riksarkivet, noe som en gang når arkivene blir tillatt åpnet, vil gjøre det mulig å vurdere betydningen av ubåtmannskapenes innsats. De indirekte indikasjonene er imidlertid sterke på at dette var et viktig norsk bidrag til den kalde krigens gjennomføring til sjøs. Barentshavstoktene var så nær krigstjeneste det er mulig å komme i fredstid. Derfor var operasjonene også viktige for å holde det norske ubåtvåpenet på et høyt kvalitetsnivå med topp trente besetninger og stor tilgjengelighet under hele den kalde krigen. Med 15 moderne ubåter i strukturen og med 10 av disse til en hver tid bemannet og i operativ drift, var Norge den gang en betydelig ubåtnasjon.
[1] Terjesen, Bjørn, Tom Kristiansen & Roald Gjelsten (2010). Sjøforsvaret i krig og fred. Langs kysten og på havet i 200 år. Bergen: Fagbokforlaget s. 423-428. Artikkelen er en noe bearbeidet versjon av underkapitlet «Offensiv bruk av norske ubåter» i kapittel 1 av Del 3: 1960–2008: Fra invasjonsforsvar til ressursforvaltning og fredsoperasjoner. Jeg takker min kone, Hanne Gjendem, for nyttige kommentarer under bearbeidelsen.
[2] Njølstad, Olav & Olav Wicken (1997). Kunnskap som våpen. Forsvarets forskningsinstitutt 1946-1975. Oslo: Tano Aschehoug s. 204.
[3] En nærmere beskrivelse av betydningen av de passive lyttesystemene finnes i Njølstad og Wicken 1997 s. 201-216 og Riste, Olav & Arnfinn Moland (1997). Strengt hemmelig. Norsk etterretningsteneste 1945–1970. Oslo: Universitetsforlaget s. 215-239.
[4] Telefon intervju med kontreadmiral Sivert A. Farstad april 2005.
[5] Viseadmiral Hans B. Gundersen september 1988 intervjuet av Rolf Tamnes.
[6] Viseadmiral Hans B. Gundersen september 1988 intervjuet av Rolf Tamnes.
[7] Børresen, Gjeseth og Tamnes 2004 s. 55.
[8] Samtaler med tidligere liaisonoffiserer, spesielt orlogskaptein Ola Myhren og kommandørkaptein Gaute Grotmol, samt viseadmiral Einar Skorgen.
[9] Skriftlig innspill fra kontreadmiral Sivert A. Farstad mars 2005.
[10] Overgaard, Hugo (2007). «Kobben-klasse ubåt. Pensjonert kald kriger». Norsk Tidsskrift for Sjøvesen nr. 6, s.32-34.
[11]Kontreadmiral Farstad mars 2005.
[12] Intervju med pensjonert kommandørkaptein Tor Magnussen oktober 2006
[13] Clancy, Tom (1987). Red Storm Rising. UK: William Collins.
[14] Intervju med John Lehman i Bodø i august 2007 der han deltok på et seminar om den kalde krigen.
[15] Noen få ganger ble det først på 1970-tallet prøvd med fire ukers patruljer, men normalen dette tiåret forble tre uker.
[16] Telefonintervju med admiral Farstad april 2005.
[17] Skriftlig innspill fra pensjonert kommandørkaptein Bernt Utne 2007.
[18] Innspill Utne 2007.
[19] Innspill Utne 2007 og Overgaard 2007 s.33.
[22] Intervju med pensjonert viseadmiral Einar Skorgen 2007 og samtale med vernepliktig orlogskaptein Conrad Mohr 2008.
[23] Gjelsten, Roald (2011). «Marinens beredskap 1960–90. Kampklar i Nordflåtens skygge», Oslo Files 04/SEP/2011 s. 67.
[24] Intervju Magnussen 2006.
[25] Intervju Magnussen 2006. UHF-signaler har kort rekkevidde, kun optisk sikt.
[26] Intervju Magnussen 2006.
[27] Intervju med Eikanger 2006.
[28] Intervju med Helseth 2005.
[29] Skriftlig innspill fra kommandørkaptein Bernt Utne 2007.
[30] Innspill Utne 2007 og samtale med orlogskaptein Conrad Mohr 2008.
[32] Bygger intervju og innspill fra tidligere ubåtsjefer.