Fremmed Ubåt i Hardangerfjorden

av Bernt H Utne

I mai 1983 gikk ubåtalarmen i Hardangerfjorden og en 14 dager lang ubåtjakt ble igangsatt. I denne artikkelen følger vi den spennende ubåtjakten opplevd av Bernt H Utne som operasjons- og UVB offiser ved Maritimt hovedkvarter, FKS Jåttå.

Bernt H Utne (f. 1952) ble uteksaminert fra Sjøkrigsskolen (SKSK) i 1975, har gjennomgått Stabsskolens del I og II, og har en lang og variert tjeneste i marinen. Han bor i dag i Offenbach am Main i Tyskland med samboer og har fire barn og 6 barnebarn.

Bernt startet sin sjøkarriere som dekksgutt i 1970 om bord på MS Arabella som seilte på Vest-Afrika før han startet utdannelsen på SKSK. Etter fullført SKSK lot han seg overtale til ubåttjeneste, noe han senere ikke angret på. Han fant tjenesten teknologisk utfordrende og interessant. Til tross for en tjeneste som tærte hardt på familielivet ble det 17 år i ubåtvåpenet.

SUNNHORDALAND 1983

En kort melding i media fra forsommeren i år om observasjon av en mulig fremmed ubåt i Dalsfjorden vekker minner fra en svunnen tid. I april/mai 1983 var jeg operasjons og – ubåtoffiser ved det maritime hovedkvarteret (Marops) i Stavanger. Ett av det årets store mediebegivenheter, jakten på en fremmed ubåt i Hardangerfjorden, fikk jeg derfor følge på nært hold. Denne artikkelen er basert på de erindringer som har festet seg fra denne aksjonen.

Det hele begynte om formiddagen den 27. april. Etterretningsoffiseren, kapteinløytnant Godø, kom ved 11-tiden stormende inn på desken i operasjonsrommet med en rykende fersk melding om observasjon av en mulig fremmed ubåt i Hardangerfjorden.

Selv var jeg godt kjent i området fra mine år som navigatør og skipssjef på ubåt, og et kort blikk på kartet bekreftet at det i den oppgitte posisjon var mulig å operere ubåter. Godø fortalte at meldingen var rapportert telefonisk til Vestlandets Sjøforsvarsdistrikt (VSD). Jeg ringte derfor VSD for å høre nærmere om deres vurdering av meldingen. Der fikk jeg opplyst at melderen, Endre Laurhammer, var dykker på jobb, hadde tjenestegjort i Marinen og hadde god kjennskap til norske ubåter. Viktigst var imidlertid at Laurhammer hadde etterlatt sitt telefonnummer. Dette var lenge før mobiltelefonens tidsalder, og det var sjelden at man så raskt fikk snakke direkte med observatøren.

Laurhammer ga en god beskrivelse av det som for ham fortonte seg som et ubåttårn observert fra noen hundre meters avstand. Han hadde ikke sett selve ubåtskroget, men kunne fortelle om bølger og mulige luftbobler litt foran og aktenfor tårnet. Så vidt jeg husker ga han en beskrivelse av tårnet som ikke direkte kunne peke mot noen kjent ubåttype. Laurhammer hadde tidligere sett både norske og allierte ubåter, men var sikker på at tårnet ikke lignet på dem han hadde sett tidligere. Observasjonen ble bekreftet av Laurhammers dykkerkollega, som hadde sett ubåttårnet fra noe større avstand.

Det eneste som undret meg var at han ikke hadde sett noen master eller periskop stikke opp fra toppen av tårnet. Normalt ville en ubåt med tårnet over vann ha periskopet oppe, men jeg tenkte at det muligens kunne ha sammenheng med at ubåten uforvarende var kommet til overflaten. På våren med mye smeltevann i fjordene kan saltgehalten og dermed oppdriften variere mye, og det kan derfor være utfordrende å holde stabil dybde. Ettersom Laurhammer var sikker på at han ikke hadde sett selve skroget kunne den mulige ubåten ikke være oppdykket med luft-fylte hovedballasttanker. Det at han hadde sett bølger og mulige bobler foran og aktenfor tårnet indikerte imidlertid at den ubåtlignende gjenstanden var mye større enn det som stakk opp over vannflaten.

Samlet sett var dette en meget troverdig observasjon som krevde umiddelbare tiltak. Jeg informerte derfor mine overordnede med anbefaling om å iverksette søk etter mulig fremmed ubåt i norsk indre, lukket farvann. Etter en kort gjennomgang besluttet sjefen for det maritime operasjonssenteret, kommandørkaptein Karvel, ved 12-tiden å innlede forberedelser til søket i tråd med stående operasjonsinstruks. Denne var hemmelig og befant seg i safen til den enkelte skipssjef.

Mens Karvel drøftet situasjonen med sjøkommandøren, kontreadmiral Ellingsen, ble Godø bedt om i sjekke opp vitnenes troverdighet mot sine kilder/kontakter i politiet. Sjøkommandøren hadde normalt kontor i forsvarskommandoen for Sør-Norge i Oslo, mens hans operative stab altså befant seg i Stavanger. Til å forestå den daglige drift hadde sjefen for det maritime operasjonssenter (Marops) utvidede fullmakter. Men å iverksette en aksjon etter den hemmelige operasjonsinstruks krevde sjøkommandørens involvering. Ellingsen nølte ikke med å gi de formelle ordrer, og straks etter kl. 12 var operasjonen i gang.

Tilgjengelige egne styrker for iverksetting av søket befant seg i en gunstig utgangsposisjon. Allerede tre timer senere begynte søket med en fregatt. Denne fikk rimelig raskt sonarkontakt som den undersøkte nærmere. Samtidig foregikk det en pressekonferanse med forsvarsminister Sjaastad i Bergen om bl.a. fremmede ubåter i norske farvann. Temaet var særlig aktuelt i lys av de mange episoder som hadde vært i svensk territorialfarvann. Mot slutten av pressekonferansen lot forsvarsministeren falle en tilfeldig bemerkning om at kommandøren for Sjøstridskreftene i Sør-Norge nettopp hadde iverksatt søk etter en mulig fremmed ubåt i Hardangerfjorden. Forbauset opplevde forsvarsministeren å se at pressekonferansen i løpet av sekunder ble tømt for journalister, som alle i kapp stormet mot Hardanger!

Kommandørkaptein Karvel fikk det straks travelt med å ri mediestormen av. Hans overordnede satt langt borte, og Karvel følte nok at han ble sittende alene med et stort press mot seg. Det var derfor en tynget mann som samme kveld sammen med operasjonsstaben benket seg foran TV-en like før Dagsrevyen startet. Plutselig dukket statsminister Kåre Willoch opp på skjermen, og forkynte for åpent kamera at han nå forventet full innsats fra Sjøforsvaret for å stoppe ubåtkrenkelsene. Måten statsministeren ordla seg på etterlot ingen tvil om at det i jakten på den mulige ubåten ikke forelå noen politiske føringer av begrensende art!

• 

• 

• 

For å hindre at søket ble forstyrret av uvedkommende ble sjø – og luftrommet over Hardangerfjorden sperret for all sivil bruk. Dette likte media dårlig ettersom de ikke fikk følge direkte med i hva som foregikk. Men noe annet valg hadde man i realiteten ikke. Skulle fartøyene kunne sette inn sine våpen kunne man av operasjonelle og sikkerhetsmessige årsaker ikke ha sivile inne i operasjonsområdet.

Samarbeidet med politiet gjennom kapteinløytnant Godø var meget godt. Etter hvert meldte det seg mange vitner som hadde noe å fortelle, og det bød på utfordringer i et slikt fjordlandskap å kunne foreta de nødvendige vitneavhør raskt nok. Politiet ønsket derfor å leie et sjøfly, men hadde ikke budsjett til det. «Vi tar regningen,» sa jeg til Godø uten å vite om jeg hadde ryggdekning. Den fikk jeg like etter av admiral Ellingsen, som i mellomtiden hadde kommet over fra Oslo for å lede operasjonen direkte fra hovedkvarteret. Selv om de sivile observasjonene med tidspunkt og posisjon ble overført telefonisk og straks videresendt til fartøyene, var vitneavhørene med tegninger av hva som var observert viktig for å avklare om det virkelig dreiet seg om en ubåt. Utfordringen var å få papirene raskest mulig inn i hovedkvarteret. Det var sjefen for sambandsstaben, kommandørkaptein Strandheim, som fant løsningen. Han visste at politiet hadde fått installert et helt nytt sambandsmiddel som ble kalt telefax. Dette hadde vi ikke i hovedkvarteret, men de hadde fått det på politihuset i Stavanger. Under en time etter at avhørene var foretatt kunne vi studere forklaringene med tegninger. Politiets vurderinger av vitnene var selvsagt viktig, og i alle tilfeller fremsto vitnene som pålitelige uten ønske om å oppnå oppmerksomhet omkring egen person.

Etter hvert kunne vi sette de sivile meldingene i sammenheng med hverandre, og sammenligne disse opp mot de militære kontakter som ble rapportert. Korrelasjonen mellom rapportene var rimelig entydig, noe som underbygget oppfatningen om at dette virkelig dreiet seg om en fremmed ubåt. Da en av fregattene ønsket å angripe en sonarkontakt med Terne antiubåtvåpen ble klarsignal for en rakett sendt umiddelbart. Ellingsen, som var i operasjonsrommet, grep øyeblikkelig inn. «Jeg ønsker at fregattene skal angripe med fulle salver,» var den klare ordre fra sjøkommandøren. Denne ordre ble straks videreformidlet til fartøyene. Sjøkommandørens direktiv for styrkens opptreden ved søk og angrep under den pågående aksjon ble deretter utarbeidet. Offensiv opptreden med resolutt oppfølging av alle kontakter etterfulgt av angrep med fulle salver, sto sentralt i direktivet.

Trolig skyldes dette høy varmeutvikling fra raketten med lengre rekkevidde. Orion var i området og jeg ba major Böhme, som styrte de maritime luftoperasjonene, om at flyet skulle angripe med synkeminer der Oslo’s raketter hadde slått ned. Böhme sendte umiddelbart ordre om angrep med en synkemine og jeg hørte flyet svare med kodeordet «Wilco» som betydde at ordren var mottatt, forstått og ville bli utført. «Nei,» skrek jeg og grep Böhme i armen. «Hele lasten!» Orion angrep da straks med det de hadde igjen av synkeminer, og like etterpå kom det et hyl over flyradioen. «Olje observert på sjøen!».

KNM Oslo bekreftet kort etter i en melding at et oljelignende flak var synlig i angrepsområdet. Karvel, som sto like bak meg, ba meg sørge for at KNM Oslo fikk tatt prøve av oljeflaket. «Jeg skal få Statoil til å åpne oljelaben for analyse. Da har vi beviset!» Karvels plan fikk umiddelbar støtte fra Ellingsen. Lettbåt ble satt på vannet, men det viste seg vanskelig å få tatt gode prøver. Politiflyet landet ved KNM Oslo, hentet prøveflasken og fløy den videre til Sola hvor vår ordonnans brakte den videre til Statoils oljelaboratorium. Der jobbet de utover natten med å analysere prøven. Resultatet var imidlertid skuffende. Så vidt jeg husker viste analysen spor av oljekarboner som kunne ha sin opprinnelse i Sibir. Men som noe entydig bevis dugde prøven ikke.

Og etter dette forsvant alle spor av ubåten. Ingen vitner meldte lenger om ubåtlignende observasjoner og fartøyene fikk ingen flere sonarkontakter. To døgn senere angrep Orion i Selbjørnsfjorden, men denne kontakten ble evaluert til ikke å være ubåt. Ut fra hukommelsen mener jeg at vi frem til siste angrep i Skåneviksfjorden alt i alt hadde 37 observasjoner som kunne settes i sammenheng med hverandre. Av disse var 19 militære og 18 sivile. Det var blitt anvendt ca. 30 skarpe våpen mot ubåtkontaktene. 20 vitner var avhørt av politiet, og vitneforklaringene var i mange tilfeller forbausende likelydende. Det forhold at ubåten plutselig forsvant etter det siste angrepet, som må ha vært temmelig ubehagelig å oppleve på nært hold, medvirket til at jeg den gang mente det var overveiende sannsynlig at en fremmed ubåt hadde operert i Hardangerfjorden. Dette var en vurdering som også undersøkelseskommisjon som analyserte operasjonen senere støttet.

Sjøkommandøren valgte å avblåse aksjonen da antall rapporter og kontakter med ett tørket inn. Denne beslutning ble selvsagt også kunngjort gjennom media. Håpet var bl.a. at beslutningen ville bli videreformidlet til den fremmede ubåten av eierstaten, og at skipssjefen dermed kunne tro at faren var over. En norsk ubåt under kapteinløytnant Berggrav ble holdt igjen i området i ca. en uke for skjult overvåking. Og faktisk detekterte Berggrav en underlig undervannsstøy som kunne minne om sovjetisk undervannstelefoni. Lydbåndopptak ble gjort, et F-5 jagerfly fra Rygge hentet opptaket på Haugesund flyplass og fløy båndet videre til egnet sted for hurtig og detaljert analyse. Det var flere av oss som håpet, og kanskje også trodde, at ubåten var gått i fellen. Men, dessverre. Analysen av opptaket viste at det høyst sannsynlig dreiet seg om naturlig støy fra havdyr.

Mediepresset under operasjonen var enormt. Selv ble jeg heldigvis forskånet fra å føle presset direkte. Dette var lenge før konkurransen fra internett utvannet økonomien til media, og selvtilliten blant mediefolk var rimelig høy. Noen av dem mente nok at de ikke bare var den fjerde statsmakt; de var selve Statsmakten! Og kritikken fra media haglet. Sikkert ikke helt uten grunn. Men mediene fikk aldri kjøre løpet selv slik de egentlig ønsket. Og bra var det. For mediene var også et viktig kommunikasjonsmiddel. Oppdraget fra regjeringen ble formidlet til operasjonsledelsen av statsministeren selv gjennom Dagsrevyen. Og kunngjøringen ved avblåsingen av aksjonen hadde to budskap; ett åpent til det norske folk, og ett skjult til inntrengeren!

At det til tider under operasjonen var rimelig hektisk i operasjonsrommet var naturlig. Men jeg fikk meg en liten tankevekker under den årlige sommerfesten for hovedkvarterets ansatte noe senere, da jeg tilfeldig spurte major Böhme om hvordan det sto til. «Jo, takk,» svarte han. «Det går meg meget bedre, etter at de blå merkene du etterlot på armen da Orion angrep, nå er borte!»