Oversikt over kurs, tjenester og opplevelser
John Østby, 1. november 1929, vokste opp i Sør-Trøndelag.
I 1946 startet John sin utdannelse ved fagskolen i Øysand nord for Melhus. Han ville utdanne seg til bilmekaniker.
John høstet mye erfaring som bilmekaniker. Etter 2. verdenskrig ble en tysk flyplass i nærheten av Øysand benyttet til oppsamlingsplass for tyske kjøretøyer. Det var snakk om ca. 7000 ulike kjøretøyer. Flyplassen ble anlagt av tyskerne under krigen. Flystripa bestod av jernbanesviller og som elev ved fagskolen fikk han anledning til å reparere og istandsette både personbiler og beltevogner. Beltebilene ble mye brukt av Televerket i forbindelse med reparasjoner og montering av ulike sendere.
Etter avsluttet fagskole begynte John på Sjømilitære Korps i Horten. Hans første dag på SMK var 11. august 1947. John var ansatt i Marinen fra da av og frem til han gikk av med pensjon. Han har ikke angret en dag på at han begynte i Marinen.
I tillegg til befalsutdannelsen ved Sjømilitære Korps gjennomførte han artillerikurs, gyrokurs, elektrikerutdannelse, montørsertifikat for sterkstrøm og digitale regnemaskiner ved KNM Tordenskjold. Praksis fikk han i en liten hollandsk by ved navn Hengelo.
Fra sin praksis i Hengelo husker han spesielt: «En dag kom en grå konvolutt som inneholdt beordring til Eindhoven hvor Philips hadde sitt hovedkontor. De ventet Kong Olav på offisielt besøk. Kapteinløytnant Arne Utne, da elev hos Philips, og jeg som Flaggkvartermester ble invitert. Vi fikk en minnerik dag og informasjon om sjøforskning på datidens PC-er. Datidens regnemaskiner baserte seg på hullkort. Et hull var 1 og ikke hull var 0. Regnemaskinen var ca. 4 meter lang og 1 meter høy. For en utvikling det har vært!»
Minner fra sjøtjenesten.
John Østby mønstret på KNM Arendal 1. juli i 1949. Det var skoletokt for elektrolinjen, SMK 1948 kullet. Han reiste til Bergen med dagtoget. Kom seg til Marineholmen med sjøsekken på ryggen.
På kaia ble jeg ønsket velkommen med et rop: «Der kommer det en elektriker! Det var bransjemerket som avdekket at jeg var elektriker. Det ble ropt fra KNM Arendal; «Kom deg om bord med en gang. Hjelpemotoren holder på å gå varm og vi må skifte til en annen motor.» Jeg svarer: «Jeg vet ikke hvor tavla er». «Jeg skal vise deg» sier en maskinkvart. «Du skal ned der».
Jeg fôr ned, hadde ikke sett en slik tavle før, men jeg hørte at den andre motoren ble startet. Spenningen kom på i instrumentet. Jeg slo inn bryteren og stoppet den andre motoren. Med sunn fornuft og ungdommens mot kommer man langt! Maskinkvarten ropte ned til meg: «Det gikk jo fint». «Fin dåp» svarte jeg.
KNM Arendal gikk til Danmark, deretter til Svalbard. Vi lå til ankers utenfor Barentsburg for minnegudstjeneste og kransepålegging for de falne under siste verdenskrig. Pårørende til de falne deltok. De var blitt fraktet opp med egen båt fra Tønsberg.
Vi hadde med oss Kronprins Olav, som kom om bord i Trondheim. Etter Barentsburg ble det Longyearbyen med mat og kaffe. Det var den turen.
28. september 1949 mønstret jeg ombord KNM Bergen Vi var fire elektrikere som bodde i aktre tavle rom. Det var et kaldt rom med jerndørken. Vi sov i hengekøyer, men vi var unge og sterke og overlevde tydeligvis.
Men så en historie jeg aldri glemmer: Jagerne KNM Bergen, KNM Trondheim og KNM Stavanger seilte til Danmark i mai 1950. Dette var 4-6. mai. En dag var det åpent skip. Jagerne lå langs kai ved «Langeline». Mens det var «åpent skip» valgte jeg og to andre elektrikere å ta oss en tur på land. Penger hadde vi ikke, så det ble kun en lang spasertur. På tur tilbake til jagerne satte vi oss på en benk helt i syd av kaia. Her var det også en småbåthavn rett ved «Havfruen». I småbåthavnen lå det fortøyd blant annet tre seilbåter. Ombord en av seilbåtene var det en kvinne og en mann som reparerte noe i masten.
I samme stund, mens vi satt der på benken, oppdaget vi et av Danmarks første jetfly. Vi observerte at piloten utførte diverse akrobatiske manøvrere på himmelen.
Plutselig hørte vi et brak. Flyet strøk rett over hodet på oss og slo av masta på seilbåten. I sammenstøtet mistet flyet den ene vingen. Flyveren skjøt seg ut, men remmene til fallskjermen satte seg fast i den avrevne vingen.
Flyet gikk i bakken på Marineholmen. Piloten mistet livet. Vi var delvis i sjokk. Dette var Danmarks første jet av typen Gloucster Meteor FMK 4.
I 1950 gjennomførte jeg forskjellige el-kurs. Min neste påmønstring ble fiskerioppsyn om bord KNM Sørøy. Hele vinteren gikk vi mellom Nordkapp og Vardø. Her er å nevne at fiskerigrensen var blitt utvidet fra 3-5 nautiske mil, som ble vedtatt av Domstolen i Haag i november 1950.
Så må jeg fortelle en historie. Vi skulle ligge i Honningsvåg natten mellom 7-8 november i 1951. Vi søkte ly i nord-østlig storm. Etter at vi hadde lagt til kai fikk vi ordre: «Fortøyningsposter, et fartøy har gått i fjellveggen utenfor Honningsvåg. Kle dere godt med regntøy!» Jeg ble beordret til broa: «Er lyskasteren i orden?» Det var den. Kullstift-lyskasteren var brukt mot fly under krigen og lyste meget godt.
Vi hadde lyskasteren på utover fjorden og søkte langs land. Jo, der kom til syne en båt i lysstrålen. Vi satte ut motorbåten. Den slo mot skutesiden i styggværet og fikk slått inn bordganger slik at det kom vann inn i båten. Motoren stoppet, men heldigvis slapp de ikke trossa. Sjefen måtte slå forover fordi vi dro mot land og det var kaos på dekk. Sjøen slo over oss og det var kaldt.
Vi fikk reddet motorbåten, men den var jo halvfull av vann. KNM Sørøy hadde en «oppslepsnokke» på styrbord side. Den var ment til å ta inn slep. Vi satte ut motorbåten, men den fyltes med vann med en gang, men vi fikk reddet den.
Så kommer det utrolige. Det lå en Oselver på dekk! Vi satte den ut med tre mann. To til å ro og en til å øse. På hver tur tok vi med fire personer og reddet livet til 41 mennesker.
Jeg styrte lyskasterne, en på fartøyet og en på oselveren. Det var litt av en natt. Det tok oss fire timer, men da hadde vi alle om bord.
Båten som var i nød het «Tharros» og var gresk. Den var på vei fra Arkangelsk til Cardiff med tømmer. Vi fikk ikke takk en gang. Det utrolige er at KNM Sørøy ikke ble nevnt i noen nordnorske aviser. Utakk er verdens lønn. Det måtte være svært skuffende for sjefen.
I påsken 1952 skulle KNM Sørøy ligge i Hammerfest. Slik ble det ikke. Nå skal dere høre. En kamerat og jeg var på vei østover fra Hammerfest skjærtorsdag formiddag. På disse hvite flotte fjellviddene hørte vi en skipsfløyte gang på gang. Vi kom til at dette måtte være fra KNM Sørøy, så vi vendte tilbake.
Vi fikk beskjed om at vi skal gå til Vestisen. Der lå det fem selfangstskuter fast i isen med 79 mann om bord. Vi var innom Tromsø for mer proviant og der lå KNM Andenes som også var blitt beordret til Vestisen.
Vi gikk ut i bra vær, men vinden økte på til full storm. Vi hadde ikke ishud på båten, så vi lå i sørpe-is der borte.
Det var ikke livstegn fra de fem båtene, alle var skrudd ned. Ikke en flis er funnet fra forlisene i ettertid. Leteaksjonen forløp helt vi vi var tomme for proviant. Vi var uten mat i flere døgn og kursen ble så satt mot Island. Vi kom til havn en søndag kveld ved 20-tiden. Det var ingen proviant på kaia, forunderlig nok. Jeg tok kontakt med elektrikeren på Andenes og vi gikk i land for å spise. Klokka var da ca. 21.30 og ingen restauranter eller kafeer var åpne.
Vi traff to ungdommer og fikk spurt hvorfor alt var stengt. Det viste seg at alt var stengt etter kl. 21 på grunn av ordensforstyrrelser fra amerikanske soldater ved flybasen.
Vi forklarte vår situasjon og ungdommene sa vi kunne bli med dem, de hadde mat. Det var ikke nei å høre fra oss, og vi spiste tomt det de hadde. Vi la igjen 50 kroner hver.
Slik endte den turen.
Ettersommeren 1952
Vi gikk fra Island hvor vi hadde assistert fiskeflåten. Jeg ble hentet i en dorry for å reparere det elektriske anlegget. Etter endt arbeid fikk jeg kastet sigarett-kartonger etter meg. Vi fikk ikke lov til å ta imot penger, men jeg har aldri hatt så mye røyk som da! Sjefen var informert så han «visste ingenting» i tilfelle kontroll.
SÅ KOMMER EN ny historie. En forferdelig ulykke hendte på KNM Trondheim borte i Skagerak. En 17 år gammel gutt mistet livet på grunn av klikk på dobbel Bofors kanon. De skulle støte ut en granat. En menneskelig feil førte til at håndtaket ble sluppet uten at det var i lås. Endestykket til løpet var ikke nede, men i skytestilling. Da de støtte granaten mot tennstiften kom et voldsomt smell. 17-åringen ble drept på stedet og kvartermesteren mistet begge armene.
17 åringen Per Støylen fra Måløy gikk ut av tiden.
Sørøy-sjefen fikk ordre om å gå til Marineholmen i Bergen for å hente kista med den omkomne. Den skulle hjem til Måløy. Jeg var med å bære ham til graven. Mange søsken felte tårer. Slik er dessverre livet.
Tilbake i Bergen ble jeg beordret til undervannsbåt-tjeneste i Horten. Ombygging av tårn på Ula- og K-klasse 7C.
Det var bare å reise!
HORTEN 1952
Jeg kom til Horten, men fikk ikke kurs i undervannsbåter. Jeg måtte selv lære meg el anleggene på K- og Ula-klassen. Snakker her om den tyske K-klasse ubåt og Ula-klasse fra andre verdenskrig.
Ula-klassen skulle bygge inn snorkel og bygge om tårnet så det ble mer strømlinjeformet. Kanonen på dekk skulle fjernes og settes på land.
Ombyggingen K-klasse 7C omfattet kun tårnet, ettersom de tyske ubåtene allerede hadde snorkel.
Jeg var påmønstret alle Ula-klassene og K-klassene i lengre og kortere tid.
Jeg husker godt toktet med KNM Kaura som varte neddykket i 55 døgn. KNM Kaura opererte da fra Marsteinen i sør til nord for Nordkapp. Etter endt tokt gikk de til Ramsund for å losse torpedoene. Deretter til Narvik for en langhelg!
Da skjer følgende: Jeg sto på dekk. Opp fra forre luke kommer torpedokvarten, Rud. Han sier hjelp meg John, jeg får ikke puste. Jeg slo armene rundt han, han døde i armene mine.
Deretter ble jeg beordret til Kiel og Kobben-klassen. Reiste i august 1961. Jeg kunne ikke et ord tysk, men jeg lærte meg språket etter hvert!
Vi var 7 representanter i Kiel, blant annet Tiltnes som sjef, Bjerknes, Meland, Kristiansen og Hetland og meg.
Vi fikk et kontor på Howaldt der vi møttes hver dag for å lære oss båten. Vi forberedte oss på å lære opp neste besetning på Kobben-klasse
Det er masse å fortelle, men jeg må begrense meg. Et lite eksempel allikevel: Vi kjørte i bunnen i Eckenförde med 14 knops fart. Det ble ingen skade, men de tyske offiserene gjorde store øyne. Skroget var sandskuret, men ellers ok.
SÅ MÅ JEG fortelle litt om tingene jeg er stolt av:
- Kobben-klassen hadde transportable varmeovner som måtte surres fast under sjøgang. Helt utrolig! På grunn av dette tok det en gang fyr i portierene på en av båtene og de måtte bruke pulverapparatene for å slokke. Det ble et stort arbeid for å få gjort rent!
Jeg gikk om bord og tenkte fram og tilbake på hvordan vi kunne løse varmeproblemet. Så fikk jeg en ide:
Over lensepumpa var det fra begynnelsen et avfuktningsanlegg. «Hvorfor ikke montere et varmeaggregat med vifte der?» Jeg tegnet det ned og fikk det godkjent av skvadronsjef og Hegstad. Det ble bestilt hos firmaet Moholt og montert. Fra de viftekanalene som allerede var der, ble det bygd grener ned til dørken i offisersmessa og de andre messene. Ved montering ble aggregatet flyttet bak hoved tavla. Problemet var løst!
- Jeg fikk bestilt styring av ladestasjonen på ubåt kaia i Haakonsvern. Dette ble godkjent!
- Jeg fikk ombygd ladetilkobling på tårnet for Ula-klassen. På den forrige løsningen måtte vi bruke kran for å koble til.
- Jeg fikk gjennomført forbindelse fra alarmanlegget ombord til vakta i administrasjonsbygget ved UVB.
- Oppkobling av ladekabler: Nygaard fikk ideen og laget arbeidstegning. Løsning godkjent!
- Nestkommanderende ved SFK ringte skvadronsjefen en dag. Hytta ute på Holmen måtte vedlikeholdes eller rives. Jeg foreslo for Stene at jeg kunne få fri halve arbeidsdagen utover sommeren for å male og reparere hytta. Stene godkjente det. Jeg utførte jobben til godkjent!
- Å kontrollere syresirkulasjonen på alle battericellene var en drittjobb og tok lang tid. Jeg tegnet ned en løsning og batterifabrikken i Horten laget arbeidstegninger. Dette ble godkjent. Det viste seg å være en meget vellykket løsning som jeg var og er kry av!
- Elektronisk støyfri magnetiseringsomformer til Kobben-klassen tegnet og bestilt hos Moholt. Dette ble gjennomført og montert rett før Polen overtok ubåtene.
- Jeg skrev spesifikasjonen for rekondisjonering av Kobbens el-anlegg.
- Alarmanlegg til vaktrom, kanonbåtflotiljen ved Haakonsvern gjennomført.
11/10/22 HJK
17/10/22 RN