JUNON – NORSK UBÅTFORENING

JUNON; EN FRANSK DAME I NORSKE FARVANN UNDER 2. VERDENSKRIG.

Junon, Q186 kom til England i juni, 1940. Sammen med tre andre franske ubåter ble hun slept over kanalen opp til Plymouth og ble der overtatt av Royal Navy. Tyskland hadde okkupert Frankrike og den franske Vichy-regjeringen var svært nazi-vennlige.

Mannen som organiserte slepet av Junon og de andre ubåtene var Etienne Schlumberger. Han var født i 1915 og hadde realfagsutdannelse fra prestisjeskolen Polytecnique. Marinen rekrutterte ham herfra og han spesialiserte seg i maritime ingeniørfag. Da Frankrike overgav seg var han marineoffiser ved seksjon for reparasjon av ubåter, ved marinebasen i Cherbourg. Etter å ha hørt general de Gaulles radiotale hvor han oppfordret franskmenn til å kjempe videre mot okkupantene, var det altså 25 år gamle Etienne Schlumberger som tok ansvar og fikk fire ubåter til England. Han dro selv etter for å bli med de på de alliertes side.

Schlumberger ble dømt hardt for dette av den tysk-vennlige franske regjeringen. Han fikk livsvarig straffearbeid, ble degradert og all eiendom ble inndratt. Dette var naturligvis in absentia og ble omgjort av de Gaulle etter krigen.

Junon fikk ingen god start i alliert tjeneste. Mannskapet var ikke så godt trent, og de klargjørende testene gikk ikke særlig bra. Dieselmotorene var det stadig noe i veien med og torpedoene kilte seg under testing. Men 31. oktober 1941 passerte Junon nåløyet og fikk seile til marinebasen i Dundee, Skottland, for å bli innlemmet i den 9. britiske ubåtflotilje. Navn og nummer; Den frie franske marine Junon, P19.

Junon ble umiddelbart satt i tjeneste og hun skulle brukes til både overvåkning og spesialoppdrag. Blant de første toktene var patrulje utenfor Brest, sammen med en hollandsk og en britisk ubåt. Da hun la til kai igjen i Dundee ble hun uheldigvis truffet av en annen ubåt og fikk ødelagt en propell. Dette var temmelig betegnende for Junon. Det oppsto ofte skader, små og store, men løsningsorienterte mannskaper greide å reparere dette etter hvert som de oppsto. Ettersom hun var relativt manøvrerbar passet hun bra for oppdrag langs norskekysten. I de trange, norske fjordene kunne hun både true og senke fiendtlige fartøyer. Etter at Sovjetunionen kom med på de alliertes side var hun også involvert i beskyttelsen av Murmansk-konvoiene.

OPERASJON MUSKEDUNDER

I september 1942 fikk Junon tildelt et meget spesielt oppdrag. Det skulle utføres en sabotasjeaksjon mot kraftverket i Glomfjord i Nordland. 12 mann skulle settes i land med utstyr for å gjennomføre denne og aksjonen hadde navnet Operasjon Muskedunder. Det var Jean-Marie Querville som hadde kommando på Junon og Schlumberger var nestkommanderende. Nå hadde de en formidabel oppgave foran seg og det var under denne operasjonen at Quervilles rykte som en uforlignelig ubåtsjef oppsto. De lå på Shetland for å øve til aksjonen. Det var to nordmenn i kommandotroppen foruten den kanadiske lederen, resten var engelskmenn. De to nordmennene var Erling Djupdret og Sverre Granlund. En tredje nordmann, spesialagenten Hugo Munthe-Kaas var med under øvelsene fordi han var kjent i området hvor aksjonen skulle foregå.

Det var altfor risikabelt for Junon å gå rett inn i Glomfjorden. Det er smalt og var godt befestet av tyskerne. Etter å ha diskutert det med kommando soldatene bestemmer Querville seg for å gå inn Bjærangsfjorden. Dette medfører at kommandogruppen må forsere bratte fjellmassiver for å komme inn til kraftstasjonen, men det ser ut til å være den beste løsningen. Etter flere dagers rekognosering i fjorden gjør Junon seg klar til å gå opp til overflaten, kl 22 den 16. september. De blåser opp gummibåtene på tre-dekket, ikke helt problemfritt. Luftventilene frøs slik at man måtte tine dem i varmt vann, men i løpet av kort tid er alle mann og utstyr i jollene og de kan padle innover fjorden mot land og sitt oppdrag. Tre-dekket foran tårnet var for øvrig noe som var forskjellig fra andre ubåter. NK Schlumberger forteller senere at de var så nært land at de kunne kjenne lukten fra trærne og høre hundeglam. Junon venter på de avtalte lys-signalene som forteller at landingen har gått bra, dykker og går tilbake til Shetland.

Det må nevnes at kommandotroppen tok seg inn til Glomfjord og utførte en vellykket sabotasjeaksjon, men de møtte sterk motstand fra tyskerne og Erling Djupdret ble stukket av en bajonett. Han døde senere på sykehus, mens syv av de andre ble tatt til fange og henrettet. Sverre Granlund og de resterende agentene kom seg over til Sverige og siden tilbake til Storbritannia.

Den 19. oktober samme år skjedde det noe som flere kilder beskriver på forskjellige måter. D/S Nordland som gikk med forsyninger mellom Hammerfest og Trondheim, ble sprengt og sank. 17 av mannskapet omkom. Flere nettsteder hevder at Nordland gikk på en mine som søsterskipet til Junon, nemlig Rubis, hadde lagt ut. Schlumberger selv skriver at det var Junon som senket den med en torpedo.

Se detaljert artikkel om Operasjon Muskedunder her.

OPERASJON UPSILON I

Mesteparten av oktober måned i 1942, gikk med til øvelser til det neste store oppdraget for Junon. Radiosenderen Upsilon og folkene som lå i dekning og overvåket den tyske skipsfarten på Senja trengte både utstyr og forsyninger og dette skulle Junon sette i land. Med seg på turen skulle de ha fire nordmenn, blant dem Hugo Munthe-Kaas. For å få plass til all last måtte de fire nordmennene ta franske ubåtmannskapers plass og lære seg å håndtere rorene om bord. De får også nå problemer med å blåse opp gummibåtene, men dette blir oppdaget under øvelsene og løst ved å sette inn større ventiler.

Den 13. november går Junon fra Shetland mot norskekysten i overflatestilling, som er det vanlige under transitt. Underveis driver Querville nød-dykkeøvelser hele tiden. Han var ekstremt opptatt av at de måtte kunne komme seg unna dersom det skulle oppstå en umiddelbar fare. Skipssjefen var en temperamentsfull mann, men mannskapet stolte blindt på ham og hans taktiske egenskaper. Junons oppdrag var riktignok å få i land alt utstyret de hadde om bord, men de hadde også stående ordre om å senke fiendtlige skip dersom de kom over slike. De kommer fram til Mefjorden på Senja, men været er for dårlig så de må avbryte og trekker til havs igjen.

17. november ankommer Junon landingsstedet på nytt og været er bedre nå. Querville dykker opp og legger båten i ro mellom 4-500 meter fra land. Forsyninger, våpen og utstyr blir lastet over i gummijollene, mens Munthe-Kaas drar i land for å rekognosere. Han blir såpass lenge borte at Querville ikke vil vente lenger og får båtene rodd i land og utstyret lempet av på stranden. Nå har det blåst opp igjen og den ene gummibåten med to nordmenn og to franskmenn om bord greier ikke å ta seg ut til ubåten igjen. Querville tar den vanskelige avgjørelsen å forlate de fire ettersom han ikke kan ligge stille mye lenger. Han signaliserer at han vil gjøre et forsøk på å hente dem på samme sted dagen etter, men de har ingen mulighet til å svare, så Querville vet ikke om de har mottatt beskjeden hans.

Dagen etter er de tilbake på samme sted, men det er fortsatt dårlig vær. Hugo drar igjen til land for å se etter kameratene, men finner dem ikke. Tilbake i Junon blir Querville naturligvis skuffet og lei seg over å måtte dra fra mannskapet sitt og de to nordmennene, men avgjørelsen må tas og de forlater Mefjorden atter en gang. Junon trenger å lade batteriene og motorene trenger reparasjoner og de finner et trygt sted å ligge for dette.

Når båten er tatt hånd om, går de sakte sørover for å se etter torpedomål. De finner en tysk konvoi som de følger noen timer før Querville beordrer fyr. De sender tre torpedoer og får treff på den første. Nå kommer drillingen på hurtig dykk godt med og de legger seg til ro på det Querville tror er bunnen, for å vente på synkeminene. De ligger på skakke og det blir noen nervepirrende timer med venting. Det kommer 19 miner, men det er ikke de som skal lage de største problemene.

Det skal vise seg at de har landet på en fjellhylle og når de forsøker å rette opp båten for å stige opp løsner en diger stein fra fjellsiden og ramler ned på dekket. Querville bestemmer seg for å prøve å løfte båten med steinen på ved å blåse tankene, men da ryker luftkompressoren. Det tar mange, lange timer å få på plass reserven. De greier å bevege seg og den store steinen ruller over dekket, borti tårnet og forsvinner. Junon har nå mange skader og særlig hardt har det gått utover propellene. Det var til sammen tre blader igjen, så det er ikke annet å gjøre enn å rusle tilbake til Dundee.

I desember får de vite at de fire etterlatte på Senja er i god behold og blir ivaretatt av lokalbefolkningen i Mefjordvær.

UPSILON II og SEAGULL

I januar 1943 blir det bedt om at Junon henter de fire gjenværende. De er redde for å bli oppdaget og at nettverket skal bli rullet opp. De trenger også mer etterretningsutstyr. Det blir ikke Junon, men undervannsbåten P41 Uredd som får dette oppdraget, ettersom de allikevel skal til Norge på oppdrag. Sverre Granlund fra Operasjon Muskedunder er blant dem som befinner seg om bord i Uredd. Denne gangen kom han seg dessverre ikke unna med livet i behold. Uredd gikk på en tysk mine i Fugløyfjorden og alle mann omkom på det som ble det aller siste tokt for denne ubåten. De fire etterlatte soldatene er fortsatt på Senja.

UPSILON III

Nå er det Junon som skal gjøre et nytt forsøk på å gå til Senja for å hente hjem de fire og enda en gang levere 60 tonn med utstyr til motstandsbevegelsen. De drar mot Shetland den 7. mars 1943 og Hugo Munthe-Kaas er med for å kunne finne og identifisere mennene. Det er gjensidig gjensynsglede mellom Querville og Hugo, de har fått stor respekt for og tillit til hverandres kunnskaper og ferdigheter. De forble venner livet ut og da Junon gikk til hugging ga Querville Hugo påfugl-emblemet som hadde prydet Junons tårn.

De ankommer Lerwick og bunkrer og får om bord alt som skal leveres på Senja. De trenger ikke noe særlig øvelse for denne operasjonen, de kjenner jo drillen fra før. Querville mener det er sannsynlig at tyskerne tar litt lettere på vakthold og overflyginger en søndag og vil derfor gjennomføre operasjonen 14. mars. Han fikk helt rett og mens Hugo henter de fire som har hatt tilhold i en hytte på fjellet, sørger Quervilles mannskap for å få satt i land den betydningsfulle lasten. Selv om været varierte litt denne dagen, var det atskillig bedre enn ved forrige forsøk og det tok ikke mer enn drøyt to timer før de var underveis hjemover. Som vanlig hadde Junon trøbbel med dieselmotorene, men de kom seg også denne gangen velberget til Lerwick.

Junon ble nå liggende lenge i Dundee for vedlikehold og reparasjoner. Querville ble beordret over til fregatten l’Aventure og sier med det farvel til Junon. Han deltar for øvrig med l’Aventure ved landgangen i Normandie, juni 1944. Etienne Schlumberger overtar kommandoen på Junon

Da testene startet igjen var det blitt desember 1943 og hun ble erklært sjødyktig i februar 1944. I mai dette året satte hun kurs for Middelhavet og ankom Algerie 30. mai. De store påkjenningene hun hadde vært utsatt for langs norskekysten kom Junon seg aldri etter og ble derfor tatt ut av krigstjeneste. Mannskapet ble da sendt til England for å bemanne ubåten Morse, P-87. Dette var en britisk V-klasse, ex HMS Vortex, som ble overført til den Frie franske marine i 1943.