Klasse 205

Norske undervannsbåter

KNM”Kobben”, U-3/klasse 201 og Klasse 205

10. juli 1962 ble den tyske undervannsbåten U-3 (S 310), med kapteinløytnant Sivert Farstad som sjef, utlånt til Norge som test og opplærings fartøy og fikk betegnelsen KNM Kobben etter vår første undervannsbåt.

Låneavtalen medførte vesentlige fordeler for Sjøforsvaret, både øvingsberedskapsmessig og økonomisk. I tillegg til å være opplæringsfartøy, fikk undervannsbåtvåpenet nyttige operative og tekniske erfaringer for tekniske endringer som til en viss utstrekning kunne tas hensyn til for våre klasse 207 båter som var under bygging. Etter at man oppdaget korrosjonsproblemer med det antimagnetiske stålet i skroget, ble det fra tysk side lagt begrensninger på U-3/ KNM Kobbens dykkedybde til 40 meter i tillegg skulle dykkeområdet ha en max dybde på 45 meter.

Konsekvensene av dette var at U-3/KNM Kobben, som kom til Haakonsvern i desember 1962, den første tiden kun kunne gå oppdykket i norske kystfarvann.


Depotfartøyet KNM Sarpen (A-530) ble en kort periode i Kiel,
benyttet som losjiskip for besetningen på KNM Kobben/U-3

Høsten 1963 ble det fra tysk side, besluttet at U3/KNM Kobben, U 5 og U 6 (Klasse 205), skulle trykktestes i Oslofjorden. For ubåtbesetningene ble dette en ny opplevelse. For å øke vekten men også oppdriften i tilfelle lekkasje, ble undervannsbåtene fylt med trelast. Dette var første gang noen fikk flis i fingeren ved å tjenestegjøre på undervannsbåt. Ved hjelp av kranfartøyet Energie og Ausdauer, ble U3/ KNM Kobben, uten besetning om bord, senket til 114 meters dybde. Testen var vellykket. Like enkelt gikk det ikke med U 5.

På 90 meters dybde ble det registrert vann om bord og da båten kom til overflaten var torpedorommet, sentralbilgen og maskinrommet fylt med sjøvann. Årsaken ble aldri klarlagt men trolig skyldes det en menneskelig feil under klargjøring før dykking.

Etter testen fikk U 3/KNM Kobben øket dykkedybden til 100 meter, og båten kunne gjennomføre videre tester langs norske kysten. Erfaringene var gode, en del tekniske svakheter ble oppdaget og endret, men stort sett forløp testene uten større problemer. Klasse 201 var bygget etter spesifikasjonene for å ha de beste egenskapene neddykket på overflaten hadde båten meget dårlige manøvreringsegenskaper.

For å redusere kavitasjons støy, var propellen plassert aktenfor sideroret. Sideroret hadde for liten flate, og ble ikke påvirket av propellstrømmen og båten fikk en dreieradius omtrent som på en 50.000 tonner, og uten taubåt var det vanskelig å komme til og fra kai, dette var spesielt merkbart i havner i Nord-Norge med vanskelige strøm- og vindforhold.

Tårnet var også et problem. Ved transitt på overflaten, sto vakthavende offiser og utkikk, på en åpen bro, kun beskyttet av et seildukstrekk. I dårlig vær måtte de surres fast, en våt og ubehagelig fornøyelse. Under slike forhold, spesielt midtvinters, ble sikten redusert til et minimum.

Det var ikke gyro-repeater eller andre navigasjons hjelpemidler på broen. Ettersom telefonforbindelse mellom vaktsjef, sentral og E-dørk gikk via en ledning gjennom tårnet, kunne tårnluken ikke stenges og følgelig var det i urolig vær, en jevn dusj av sjøvann i sentralen.

Dette var spesielt merkbart i stiv kuling og grov sjø under en transitt på overflaten fra Horten til Haakonsvern i 1963, båten rullet ca 45 grader til hver side og det var ikke mulig å skifte ut vaktsjef og utkikk, det ble en lang vakt!

For besetningen var det en kald fornøyelse å være om bord på vinterstid, båten ikke utstyrt med varmeanlegg, men hadde noen enkle varmluftsvifter i messene. Med lav sjø og lufttemperatur, var det spesielt under snorkling, omtrent samme temperatur innesom ute. Den lengste neddykkede passasjen som U3/ KNM Kobben utførte, var fra Haakonsvern til Bodø og retur, 1090 nm, av dette var ca 25 % av tiden snorkling.

U3 Kobben

20. juni 1964 ble båten ble levert tilbake til den tyske marine etter at den under norsk kommando hadde tilbakelagt ca 12.100 nm. Ved overlevering uttalte sjefen for det tyske undervannsbåtvåpen at dette var en større tilbakelagt distanse i løpet av låneperioden enn til sammen 5 tyske undervannsbåter i samme tidsrom. I perioden 10. juli 1965 – 15. september 1967, var U3/S 310 skolefartøy for den tyske marine, deretter ble den tatt ut av tjeneste. I 1967 ble trykkdokken i Kiel ferdig og U3 /S 310 endte sine dager under et trykkforsøk og bidro derved til verdifulle informasjoner om trykkskrogets egenskaper.