Einar Bauger er født og oppvokst i Sarpsborg. Han har vært 1. og 2. maskinist om bord på flere ubåter av Kobben-klassen. Han og kona er nylig pensjonister og svært reiseglade. Jeg var heldig og fikk komme på besøk mellom to utenlandsturer for å snakke med dem om Einars ubåttjeneste.
Einar og Kari hjemme i Hønefoss.
I oppveksten hadde ikke Einar noen spesielle interesser utover det å spille fotball, som så mange andre, men allikevel var sjømannslivet noe som fristet. Som 16-åring begynte han derfor på Melkeplassen Sjøguttskole i Bergen. Vel ferdig med dette fikk han tildelt hyre på en Vestfal Larsen-båt som gikk på Sør-Amerika med ca 30 anløp pr måned. Han reiste stolt hjem for å fortelle foreldrene sine om dette.
Einars far hadde vært i Shetlandsgjengen, og en venn av faren som også hadde vært med der, mente at det ikke var noen fart å sende en førstereisgutt på. Einar valgte å lytte til rådet og farens venn hjalp ham å få ny hyre hos Wilhelm Wilhelmsen. Han mønstret der på en stykkgods-båt, MS Tirranna, som gikk på Australia-Skandinavia. Han feiret på den båten, sin første jul vekk fra familien. Båten gikk innom Cape Town i Sør-Afrika og fikk julepost levert med losbåt på julaften. Det var en tøff julaften som ga litt hjemlengsel.
Etter omtrent 7 måneder, med den farten, byttet MS Tirranna fart og begynte å gå på Statene-Østen i stedet. Einar jobbet både på dekk og i maskinen, men et år senere ville han bare jobbe på dekk. Han ønsket ikke å fortsette i handelsflåten og mønstret av i Kobe, Japan, før han dro hjem til Norge og Sarpsborg. Da ble det skiftarbeid ved fabrikken Glomma Papp.
Sommeren 1973 kom han inn på maskinlinjen ved Sjømilitære Korps i Horten. Dette innebar forskjellige skoler og kurs flere steder i landet. For å nevne noe:
- Teknisk Fagskole, maskin
- 2. maskinistskole
- 1. maskinistskole
- Lettdykker og dykkerleder
- Røykdykker
- Diverse fag-kurs
Da han skulle ha sommertjeneste på båt kom han på fregatt og minesveiper. Senere, da han skulle ha sjøtjeneste, valgte han ubåt.
Einar har vært to omganger på ubåt og har vært om bord på flere av kobben-båtene som 2. og 1. maskinist. Litt usikker på navn og antall er det lov å være etter 40 år i annet arbeid, men han nevner Utsira, Skolpen, Sklinna og Kinn.
Det blir en del opplevelser og hendelser som fester seg bedre enn andre og Einar forteller om en patrulje i Barentshavet hvor ubåten passerte mellom to russiske ubåter som kom i motsatt retning. Russerne oppfattet ikke at den norske ubåten var der og de kommuniserte seg imellom. Om bord i den norske båten kunne de sitte i sentralen og høre russisk samtale på undervannstelefonen.
Amenti-Bar, var navnet på baren i forre messe, på KNM Kinn. Einar mener å huske at det var latin og betydde «kortere sinnsforvillelse». Det kunne nok stemme av og til og da gjerne hvis ankerdrammen drøyde ut i tid og man glemte at man egentlig skulle dra på hotellet og dusje og få av seg den kjente odøren fra livet ombord på u-båten. Den lukten satt i uniformen i lang tid etter at han sluttet på u-båt. “Nå er lukta borte, men til gjengjeld har den krympet i stedet, så nå passer den ikke til kroppen lenger. Sist gang jeg prøvde den, så jeg ut som en pingvin som ikke fikk armene skikkelig fram.”
Einar var med da KNM Kinn var på Nato-øvelse vest av Shetland og holdt på å gå ned. Historien går ut på at man skulle toppe batteriene om morgenen før «styrken» kom. Einar hadde vakt som maskinist på e-dørk. Det kom beskjed om å følge standard prosedyre for hurtigstans, men da ytre eksos ventil skulle stenges, hold den ikke tett, så vannet fosset inn langs spindelen til ytre eksosventil. Pakningen var av feil type og tålte dermed ikke den høye temperaturen. Dette medførte at pakningen og spindelen sotet ned, slik at det var umulig å få stengt ventilen helt, så vannet kunne strømme rett forbi og ned på e-dørk og inn i omformerkabinettene. Det var en svært dramatisk situasjon og det var litt dårlig stemning om bord da de måtte tusle hjemover mot Haakonsvern. De skulle jo egentlig ha gått til Skottland og hatt helgefri når øvelsen var over bare noen timer senere.
KNM Kinn’s siste tur er tegnet av Gunnar Bjørknes.
Einar møtte kona, Kari, da han bodde i Bergen. Han altså i Ubåt-våpenet og hun var lærerstudent. De ble samboere og Kari kan fortelle at det også ble et spesielt samhold blant de som var tilbake på land når kjærester og ektefeller måtte reise ut. De har fortsatt omgangsvenner fra denne tiden! Kari var sjelden redd for at det skulle skje noe når de var ute, men hun tenkte nok litt over det den gangen Einar var på rep-øvelse i 1984 og det ble søkt etter en ubåt i Sognefjorden.
Etter hvert ønsket Einar og Kari å stifte familie og Einar ba om å bli beordret til Kongeskipet eller annen mer familievennlig landtjeneste på Østlandet. Dette fikk han ikke, men beskjed om å prøve igjen om 10 år. Einar var naturlig nok ikke så begeistret for et slikt svar så han søkte umiddelbart nye jobber. Han ble ansatt som maskinist i fjellanlegget på Kolsås, som den gang var Natobase, og begynte der i 1983. Med unntak av permisjon i 9 måneder for å jobbe som maskinist på Jan Mayen, arbeidet han på Kolsås til han gikk av med pensjon sommeren 2022, 68 år gammel.
Einar Bauger sitter igjen med mange forskjellige erfaringer fra ubåttjenesten. Det å kunne samarbeide med alle, uansett rang eller arbeidsområde, er en lærdom han har hatt stor nytte og glede av. Og følelsen av samhold og godt kameratskap er noe som aldri blir borte, uansett hvor mange år som har gått.
Om framtida til Ubåtvåpenet håper og tror Einar at marinen prioriterer ubåttjenesten fordi den er en så viktig faktor for å forsvare havområdene våre.
Einar fikk en gullsmed til å lage en ny form av Snorkelnåla. Malen finnes fortsatt dersom noen ønsker å få laget en.
