Nato-øvelse utenfor Londonderry, Irland 1959
En historie fra KNM Kinn K-klasse 7C undervannsbåt
John Østby
Jeg var påmønstret KNM Kinn i 1959. Vi var på øvelse utenfor Londonderry, Irland.
Vi lå nedtrimmet i en såkalt «plaskestilling» – klar for hurtigdykk. Med K-klassen kunne vi være under overflaten i løpet av 8 sekunder med 16 knops fart. For denne øvelsen hadde sjefen besluttet at vi skulle ligge stille eller gå med sakte fart og vente på de som skulle jakte på oss. Vi skulle altså vente med å dykke helt til overflatefartøyene kunne se oss med det blotte øye. Overflatestyrken bestod av to jagere.
Vi ventet – sjefen var alene på brua. Og der kom beskjeden: «Claxen – Claxen» som betyr «hurtig dykk». Øvre luke ble umiddelbart stengt og ballasttank 1, 3 og 5 åpnet. Full nedgang på rorene samt full fart forover. En rutinemessig prosedyre som var vel innøvd, men denne gangen kom vi ikke ned til sikker dybde. Noe var galt!
Vi fant raskt ut at trimvannet måtte ha rent fritt fra aktre til forre trimtank. Det viste seg at det var en defekt pakning i «trim-sjalteren».
Jeg fant raskt veien akterover for å stenge av batteriventilasjon. Situasjonen var noe kritisk; vi var allerede under «angrep». Vi hadde ikke mestret å dykke til sikker dybde fordi noe var galt!
Sjefen beordret: «Steng 1, 3 og 5». 1-eren og 3-eren ble rutinemessig stengt, men 5-eren hadde på et eller annet vis låst seg.
Vi registrerte tre «kanonslag» som betyr; «hold dere på sikker dybde – vi går inn for angrep».
Situasjonen var ubehagelig. Vi kom oss ikke opp, ei heller ned.
Så kom ordren: «Lad forre undervannskanon med rødt røyk-lys».
Til orientering: På E-dørken akterut var det to undervannskanoner for signallys. Kanonen for rød granat var plassert oppunder dekk mellom tavlene. Nok et problem oppstod. Da vi åpnet indre deksel på kanonen for rød granat slo sjøvannet inn så spruten stod over tavlene. Det viste seg at pakningene for ytre deksel på kanonen var blitt ødelagt.
Vi fant rød granat til slutt.
Det var kaos på E-dørken. «Båten stod jo på hodet» med ca. 35 grader baug ned. Det var vanskelig å arbeide i en slik vinkel. Vi fikk nå granaten av gårde, men livet hang i en tråd. De to jagerne kom rett imot oss. Vi kunne høre støyen fra dem med bare øret. De passerte 40 meter aktenfor oss på det nærmeste, fortalt sjefen.
Den røde granaten kom opp samtidig med dette. Det ble en masse kjefting mellom sjefene som vi måtte høre på («intercommen» var nemlig påslått).
Vi fikk etter hvert blåst på ballasttank 1, 3 og 5. Grunnen til at vi ikke fikk stengt tank nr. 5 umiddelbart, var at trim-maskinisten pleide å henge ratt-nøkkelen på en bolt over universalleddet – overføringen til ventilen for 5-ern. Ratt-nøkkelen hang på forre toalett. Med voldsom baug ned falt rattnøkkelen av bolten. Håndtaket på rattnøkkelen hektet seg fast i universalleddet og låste dette. Det var torpedo offiseren som fant nøkkelen. En menneskelig feil som kunne ha endt i en katastrofe.
Ja, vi trodde vår siste time var kommet. En slik opplevelse glemmes ikke. Mange gråt og var fortvilet. Kneskålene mine gikk opp og ned som trommestikker. Jeg skalv av redsel og glede.
Da vi kom inn til Londonderry, samlet sjefen oss og sa følgende: «I dag eller i morgen vil ingen bli refset om de tar en dram for mye.»
Det ble et sjøslag med flytende stoff som vi også overlevde, merkelig nok.
Merk!
Dette med rød granat:
I øvelsesordren var det alltid nedlagt en «safety course». Den skulle man gå på når øvelsen var slutt og ubåten skulle komme til PD. Ubåten tok da, når den var happy, over ansvaret for egen sikkerhet.
Skulle den få problemer under øvelsen og måtte komme opp, gikk den til «safety course». Prosedyren var da at man fyrte en rød granat, og helst en til, slik at overflatefartøyene kunne oppdage ubåten med posisjon og kurs. Samtlige fartøyer skulle deretter gå til ubåtens posisjon for eventuell assistanse.