Er ubåtfolk spesielt overtroisk?
Tekst av Bjørn Erik Strønen

Det er visse ting man ikke skal ta med på ubåt, ryggsekker, paraplyer, kalosjer, avskårne blomster, prester og ikke nevne navnet på det dyret som har 4 bein, trekker en vogn og vrinsker! Dette bringer ulykke og må tas på det DYPESTE alvor, noe som bekreftes av denne historien.

15. november 1966 heiser KNM Stadt, som 13. båt i serien, kommando med kapt.lt. Jan Poppe-Jensen som sjef. Etter utrustning, prøver og godkjenning i Emden, ble kursen satt mot Haakonsvern for jul og nyttårsfeiring i Bergen. I begynnelsen av januar er vi i Kiel for å gjennomføre sjøprøver i farvannet Kiel-Eckernförde i regi av den tyske Schiffsübernahme-Kommando (SÜK).
I midten av mars måned, er alle tester gjennomført og kursen settes mot Haakonsvern. Før avgang fra Kiel fikk vi ordre fra Operasjonen på Haakonsvern (VSD OPS) at vi skulle innom Flekkefjord for å være med på en filminnspilling basert på boken «Det største spillet» av Per Hansson. Historien handler om dobbeltagenten Gunvald Tomstad (1918-1970) fra Flekkefjord, som under krigen, med livet som innsats, var dobbeltagent på oppdrag for den allierte etterretningstjenesten.
Transitten gikk som normalt og vel fortøyd i Farsund, var det et yrende liv i havneområdet med norske og tyske statister i NS uniform, tyske militære biler, busser og ordonnanser på motorsykkel.
Vår rolle i filmen var at vi skulle seile neddykket et stykke ut i fjorden, dykke opp og sette ut en gummibåt med to sabotører.
Filmteamet kom om bord og plutselig kom det to ryggsekker deisende gjennom tårnluken og ned i sentralen. Siderorsmannen griper sekkene og forsvinner opp tårnluken, det er usikkert om ryggsekkene ble kastet over bord eller ble plassert i tårnet sammen med gummibåten. Poenget er imidlertid at ryggsekkene hadde vært om bord.
KNM Stadt går fra kai og dykker. Kort tid etter, dykker vi opp og sabotørene entrer tårnet, går i gummibåten og setter kurs mot land. Vi returnerer til kai, setter filmteamet på land og etter kort tid inntas det dykkeposter. Ved utløpet til fjorden hadde det nå blitt temmelig dårlig vær med stiv kuling, kraftig vind, høye bølger og dårlig sikt.
Farvannet rundt Jæren kan være ganske tøft vinterstid. Skipssjefen beslutter at vi skal holde oss på sikker dybde og gå neddykket så lenge som mulig uten snorkling.
Tiden går, batterispenningen synker, på e-dørk er det en viss uro. Været blir gradvis litt bedre, men det er fortsatt høye bølger og kraftige vindkast .
Nå er det påkrevet med batterilading. «Innta snorkelposter», snorkelmasten kjøres ut, begge diesler starter, lading legges inn. Vi ruller ganske kraftig, været merkes godt ombord. På tross av at toppventilen fungerer, kommer det plutselig sjøvann ut av ventilasjonskanalen bak hovedtavlen, inn i luftfilteret for begge diesler og videre akterover og inn i begge generatorer.
Snorkelklaffene stenges raskt, snorkelen kjøres inn, dieselene stanses.
Vi er ved Sletta, nord-vest av Haugesund, har ingen fremdrift, dårlig batterikapasitet og full jord på det elektriske anlegget og begge generatorer, men heldigvis ingen kortslutning.
Signal om assistanse ble sendt til Operasjonen på Haakonsvern. Muligheten for å rekvirere en taubåt fra Haugesund eller Stavanger ble vurdert, men kort tid etter kom et nytt signal,
KNM Ula var på transitt nordover etter støymåling på Åmøy, vi skulle holde posisjonen å avvente. Tiden gikk, det var fortsatt urolig sjø og vind, men det ble etter hvert roligere.
KNM Ula dykker opp, vi fikk sendt en slepe trosse ombord og KNM Ula satte kurs mot Haakonsvern med KNM Stadt på slep.
Det viste seg senere at verkstedet i Emden hadde lagt inn et ekstra spjeld i vannutskilleren til snorkelmasten uten at besetningen var informert. Dette medførte kraftig turbulens i masten slik at sjøvannet ikke rant ned i sentralbilgen, men blandet seg med inntaksluften i ventilasjonskanalen til dieselrom.
Moralen er klar: Kommer det ryggsekker ombord, må det tas på det DYPESTE alvor!
Bernt H Utnes kommentar til Bjørn Erik Strønens tekst
Overnevnte tekst er fra et innlegg av Bjørn Strønen på Facebook-siden Ubåtmannskap på Kobben-klassen. Jeg skrev da følgende kommentar som kanskje kan være av interesse:
Takk for en morsom og interessant fortelling som jeg levende kan forestille meg. Jeg husker for øvrig godt scenen fra filmen “Det største spillet”. Filmen og historien om Gunvald Tomstad er nå for øvrig gjenstand for historikerkritikk. Filmen skal ifølge enkelte historikere ikke gi et helt autentisk bilde av de virkelige hendelser. Men nok om det, paraplyer er heller ikke ufarlige. Jeg husker en ut-dokking fra Mjellem & Karlsen med KNM Svenner tidlig på året i 1979. Jeg var NK, og Bjørn Brekke var sjef. Alt gikk bra ut av dokken og vi seilte akterover med 110 omdr. retning BMV Solheimsviken, hvor et nesten ferdig nybygg lå med bredsiden til. Bjørn kommanderte e-motor stopp, forover 110. Intet skjedde, ordren gjentas. Fortsatt ingen reaksjon. Det skrikes og hyles ned gjennom luken. E-motor stopp, for h…ete. Nybygget begynte å komme ubehagelig nært. Bredsiden ble større og større, vi ville treffe midtskips. Det skarpe sideroret ville pløye gjennom nybyggets skipsside som en kniv i varmt smør. Bjørn kommanderte kast anker. Da oppdaget vi at ankeret var surret på dekk, som det skulle være når fartøyet var i dokk! Jeg mener Bolstad var minør, og ledet fortøyningen på forre keising. Han forsto umiddelbart situasjonen og fikk surringen kappet i en fart (viktig å alltid ha kniv klar). Bolstad, som var en kraftig kar, sparket og skjøv ankeret over bord, og vi stoppet farten akterover i absolutt siste liten. Der ble vi liggende en stund til de rapporterte fra e-dørk at alt nå var klart. Hiv anker kommanderte Bjørn, og ankeret begynte å komme langsomt inn. Plutselig var det full stopp. Ikke ville det ut, og ikke ville det inn. Der lå vi stille midt i Puddefjorden. Bjørn, som var en mann av få ord, kommanderte etter at alle forsøk på å få opp ankeret måtte oppgis, forover 110. Svenner begynte å få farten opp med ankeret på slep. Plutselig sa det “Pjong”, og det kom et kraftig rykk i båten. Noter posisjon sa Bjørn, og så fortsatt vi ut fjorden. Vel ute ble fartøyet gjennomsøkt. Radiotelegrafistens nyinnkjøpte og eksklusive paraply ble funnet, og seremonielt ofret til havet i eierens påsyn. Deretter seilte vi inn til Haakonsvern uten øvrige vansker. Minedykkerne hevet ankeret neste dag, og så ble det montert om bord.