Sjøvann inn på batteritankene 1955-1956
Av John Østby.
Jeg var påmønstret en U-klasse båt. Vi var på Nato-øvelse i Oslofjorden og hadde med oss froskemenn som skulle i land for å feste sprenglegemer på Kystartillerifortet Rauer.
For å gjøre oss bedre kjent med farvannet gjennomførte vi en forøvelse i dagslys. Deretter gikk vi i venteposisjon ved å legge oss på bunnen. Der skulle vi ligge til ca. kl. 23:00 for så å starte øvelsen. Dette var om høsten og det var bekmørkt midt på natten. Etter hvert ble det lite surstoff, O2. Sjefen sa vi måtte lufte båten mens vi var «oppe» for å slippe ut froskemennene.
Javel, for utlufting av fartøyet ble vi enige om følgende: Jeg skulle starte alle de 4 viftene, åpne forre og aktre skrogventil. Bare toppventil skulle være stengt. Merk! Rørene fra de to skrogventilene munnet ut i et rør med ventil på toppen, derav «toppventilen». Denne munnet ut, eller var plassert like under dørken i tårnet. Sjefen skulle rope høyt til meg: «oppe» som betød at da skulle jeg åpne toppventilen.
Tiden var inne og vi blåste oss sakte opp. Alt lys var slukket, det var «køl-beka» mørkt. Jeg kunne ikke se hånda foran meg. Sentralen var i tillegg full av froskemenn. Sjefen sa: «oppe». Jeg åpnet ventilen. Plutselig fosset sjøvannet ned gjennom ventilasjonsrørene!
Jeg fikk stengt og skrek: «Sjøvann. Unna vei.» Jeg skubbet meg vei til ventilen utenfor radiostasjonen og fikk stengt den. Fort tilbake gjennom sentralen. Jeg måtte dytte folk unna med makt for så raskt som mulig å komme fram til byssa hvor den andre skrogventilen var. Noe vann kom jo inn, men heldigvis; det gikk bra.
Hvorfor hendte dette? Jo, sjefen stod i periskopet og da det var over vann sa han: «Oppe». Ventilen som jeg skulle åpne lå jo langt under toppen på periskopet. Ventilen ble altså åpnet altfor tidlig. Toppventilen var ikke beregnet for å kunne opereres under trykk, men jeg fikk nå steng den med makt. Hadde den vært oppe noen sekunder lengre kunne vi fått fylt batterirommene med sjøvann. Det hadde blitt en forferdelig tragedie med uvisst utfall.
Sjefen snakket med meg etterpå og anmodet om at saken burde dysses ned. Jeg tror ikke noen om bord virkelig forstod alvoret i denne episoden, men jeg som elektriker hadde jo en viss peiling.
En ting som gjorde saken så alvorlig var at batteritankene på Ula- klassen var rektangulære. Det var kun kilesporene på ca. 5 cm mellom cellene som kunne fylles opp med sjøvann. Det skulle altså ikke så mye sjøvann til før batteritanken var blitt fylt med vann.
Så det var sekunder det stod om!
Froskemennene ble satt i land. Vi tok dem om bord igjen og ingen merket noe særlig eller snakket om hendelsen i etterkant. Det ble fortiet. Jeg har drømt om dette med vann ned på batteriene i mange år etterpå.