Skipssjefen i NUF Jørgen Berggrav, holdt i år sin 17 mai tale på Akershus festning i Oslo. Talen er gjengitt under bildegalleriet.
Kjære alle sammen
I dag feirer vi Norges grunnlov og reflekterer over betydningen som Grunnloven har hatt, og har, for oss som nasjon. Det er Norges selvstendighet og frihet det dreier seg om. Det er retten til at folket i Norge selv skal få bestemme, bestemme hvordan vi skal leve i dette landet, og hvordan vi skal forholde oss til resten av verden. Det er det vi feirer i dag.
Mange har tatt denne retten for gitt, men frihet og selvstendighet er dessverre ingen selvfølgelighet. I februar valgte Russland å gå til angrepskrig mot nabostaten Ukraina for å nekte dem å bestemme sin egen fremtid. Alle krigens konvensjonelle virkemidler er tatt i bruk, og i bakgrunnen trues det med atomvåpen.
Også drap på sivile og summariske henrettelser er tatt i bruk.
Dette fører tankene til den tiden Norge var okkupert av Hitler-Tyskland og deres norske medløpere.
Det er derfor vi er samlet her på Retterstedet på Akershus.
Noe over 400 ble henrettet av nazistene, mange uten annet enn summarisk rettergang. Mange ble også henrettet som gisler, i rene hevnaksjoner. Tyskerne brukte dødsstraff som et aktivt virkemiddel for å avskrekke motstandsarbeidet i Norge. Motstandsmenn og -kvinner visste hva de risikerte.
Henrettelsene her på Akershus skjedde i krigens siste halvår. Milorg hadde fått informasjon om at sjefen for Statspolitiet, Karl Marthinsen, hadde planer om å samle kamporganisasjonene til Nasjonal Samling mot Hjemmestyrkene i krigens siste fase. Derfor besluttet Hjemmefrontens ledelse at han måtte likvideres. Muligheten for represalier var nøye diskutert på forhånd, men Marthinsen var vurdert å være så farlig at man ikke kunne ta sjansen på at sivilbefolkningen ville lide overlast dersom planene hans ble gjennomført.
Den 9. februar, allerede dagen etter at Marthinsen var likvidert, ble de første 20 henrettet her på retterstedet. Den yngste var ennå ikke fylt 19 år! Neste dag ble ytterligere åtte mann henrettet, og den 17. mars ble ytterligere 14 motstandsfolk skutt. De var klar over risikoen, men ofret alt.
Hva betyr dette for oss i dag, i en situasjon der krigen raser og en despot truer sine, og våre, naboland? Det er klare likehetstrekk med det som skjer i dag, og det som skjedde for snart 80 år siden. Aldri mer, sier vi, men det kan faktisk skje igjen. Nå er det viktigere enn noen gang å minnes det som skjedde da og hedre dem som ofret mest.
De 42 motstandsfolk som ble henrettet her, var folk med barn, ektefeller, kjærester og foreldre. De visste hvilken risiko oppgavene innebar. Men de gjorde det likevel, og betalte den høyeste prisen.
Det er i takknemlighet og i dyp respekt at jeg nå på vegne av Norske Reserveoffiserers Forbund, avdeling Oslo, legger ned en krans for å hedre deres minne.