Svovelsyre i maven

Svovelsyre i maven

Av John Østby.

Horten 1953

Ved installasjon av snorkel på en Ula klasse ubåt tok vi ut batteriet i sentralen. Samtidig fortok vi rutinemessig vedlikehold av forre batteri om bord.

Historien: Forre batteri hadde lav syrestand så dette skulle lades. Anker Batterier skulle bistå med etterfylling av destillert vann. Etterfylling av destillert ble unnagjort på en arbeidsdag.

Etter middag, samme dag, gikk jeg om bord igjen og satt i gang med å lade batteriet. Det var vinter og kaldt som «tusan». Ventilasjonsviftene måtte kjøres og det var ikke varme om bord. For å holde varmen slo jeg på bakerovnen. Med ryggen til en åpen bakerovn beholdt jeg varmen. Jeg hadde foran meg en lang natt som ladevakt. Batteriet skulle være ferdig ladet innen neste arbeidsdag.

Etter en stund syntes jeg at jeg hørte en rar lyd fra batteri-cellene. Batteriluken ble åpnet. Der fløt det syre på toppen av cellene. Ladestrømmen ble umiddelbart slått av. Deretter ringte jeg maskinmester og en maskinkvartermester. De kom om bord – klokken var ca. 23.00. Det viste seg at Anker Batterier hadde etterfylt for mye destillert vann.

Hva nå? Jo, vi måtte jo fjerne syren med syrehevertene. Tenk deg 112 celler og disse små hevertene! Det ville ta minst 12 timer med 3 mann. Her var gode råd dyre! Jeg foreslo følgende; Siden batteriene i sentralen var blitt fjernet, besluttet vi å strekke en slange fra forre batteritank til batteritanken i sentralen. Der hadde vi tomme glassbeholdere og en 30 meters slange vi kunne benytte. Først måtte vi fylle slangen med vann for så å benytte oss av hevertprinsippet ved å overføre batterisyren til glassbeholderne.

Ja, det gjør vi sier maskinmesteren, men jeg suger ikke inn syre! Nei da, sier jeg. Vi fyller slangen først med vann for deretter å suge vann ut av slangen inntil det renner av seg selv. Ja, dette var en god ide og vi så gjorde. Maskinmester sugde inn vann og sa til slutt: Ja, nå må det være nok vann, men jeg suger ikke andre veien. Nei, det skal jeg gjøre, sier jeg.

Det jeg ikke visste var at det ikke var kommet noe vann inn i slangen. Maskinmester holdt slangen opp i første celle, klar til å flytte til neste osv. Jeg stod nede i batteritanken og sugde og sugde – minsker det ikke på syrestanden? ropte jeg. Nei, svarer maskinmesteren – jo, nå synker det! Jeg sugde fremdeles da han sa dette.

Pang! Syra kom så fort at jeg klarte ikke å få vekk slangen. Syra inn i kjeften og ned gjennom halsen. Jeg greide ikke å spytte ut – måtte svelge. Fikk syre over ansiktet og inn på øynene. Jeg skrek: Syre! Sprang opp av batteritanken og skrek: Vann, vann! Men vi hadde ikke noe vann for hånden. Sprang så opp av ubåten og ned i dokka, (vi lå i flytedokk) for å drikke sjøvann, men det var vinter og jeg fikk ikke hull på isen.  Så jeg måtte spise snø, og jeg gnidde snø i ansiktet og øynene på beste måte.

Jeg for opp på kaia, stjal en sykkel og syklet av gårde til sykestua. Det tok vel ca. 10 minutter. Løp inn gjennom dørene, der det satt to utskrevne menige på vakt. Jeg, oppskremt i kjeledress og møkkete ropte: Jeg har drukket syre og må få noe syrenøytralisende å drikke. Den ene spurte: Er du full? Nei, jeg har drukket svovelsyre og må få noe å drikke pr. omgående!

Jeg var nå helt hvit inni munnen, varm nede i maven og tenkte at smertene snart ville begynne. Vakta ringte vakthavende lege og han kom ganske snart. Hvor lenge siden er det du drakk, spurte legen. Ja, en halv time kanskje, svarte jeg. Da er det for sent å pumpe deg, for skaden er skjedd!

Jeg fikk et stort glass med kalkvann som jeg drakk på styrten. Ble lagt inn på sykestua og fikk beskjed om å drikke så mye melk som mulig. Jeg tror det gikk med 5 liter melk den natta. Jeg sprang og slo lens hele natta og var varm i magen i flere dager. Jeg fikk ingen varig skade, men det kunne jo ha gått riktig ille!