Ubåtjakt i nord – en vanskelig, men strategisk viktig oppgave
Jo G. Gade
Innledning
Russland er underlegen Vesten når det gjelder økonomisk styrke og konvensjonell militær slagkraft. Landet kan imidlertid beskrives som en «stormakt» på grunn av sine kjernefysiske våpen. En viktig del av disse er ubåtene basert i Nordflåten. For Russland er det meget viktig å kunne forsvare baseområdene for de strategiske ubåtene på Kola, det såkalte bastionforsvaret. Likeledes er det viktig for Russland å kunne deployere ubåtene uten å bli oppdaget til operasjonsområdene i Barentshavet, Polhavet, Norskehavet og Atlanterhavet. For Vesten er det viktig å kunne detektere og ha kontroll på disse ubåtenes bevegelser. Denne artikkelen tar for seg disse forholdene, ved å analysere hvordan utviklingen har vært fra den kalde krigen og frem til i dag. Hvilke forhold er det som påvirker muligheten for å holde seg skjult eller bli detektert? Det innebærer å se på hva som skaper støy på en ubåt, hvilke metoder som kan benyttes for å oppdage ubåter og faktorer som påvirker de omgivelsene ubåten opererer i. Vesentlige forhold som beskrives, er utviklingen av de sovjetiske/russiske ubåtene i Nordflåten, den teknologiske utviklingen når det gjelder støynivå på ubåtene og rekkevidden på deres missiler. Er det en større utfordring for Vesten å holde oversikten over russiske ubåter i dag enn med de sovjetiske ubåtene under den kalde krigen?
Hvordan kan ubåter oppdages?
Ubåtenes natur er å forbli uoppdaget. Slik skaper de usikkerhet for en motstander om hvor de er, noe som medfører at store ressurser må brukes for å detektere og følge ubåtene. Selv med få ubåter kan en nasjon ha en strategisk fordel overfor en sterkere motstander. Vi skal se nærmere på de faktorer som spiller inn når det gjelder å oppdage og følge ubåter som opererer neddykket. Det gjelder ubåten som støykilde, hvilke metoder som benyttes for å detektere ubåter og de omgivelsene ubåten opererer i.
Støykilder Ubåter sender hovedsakelig ut støy fra tre ulike kilder.[1] De er propellen, maskineriet og skroget. Propellen støyer ved at luftbobler dannes i tuppen av propellerbladene og sprekker. Vi sier at propellen kaviterer. Denne støyen prøves redusert ved at ubåtene får montert spesialslipte propellere. Kavitasjonen oppstår ved en viss hastighet og øker med farten, men avtar med dybden. For å unngå å bli oppdaget vil derfor ubåtene operere mest mulig med hastigheter under kavitasjonsgrensen. På konvensjonelle ubåter som har diesel-elektrisk fremdrift, er det svært lite støy fra maskineriet, fra elektromotoren. Men elektromotoren får sin energi fra store batterier som fra tid til annen må lades. Hvor ofte og hvor lenge er avhengig av hvor stor hastighet som benyttes. Batteriene lades ved å «snorkle», det vil si at den neddykkete ubåten opererer med tårnet kun noen få meter under overflaten, slik at
[1] Donald C. Daniel, “Anti-Submarine Warfare and Superpower Strategic Stability”, The MacMillan Press ltd, 1968, side 28.