SS-N-15 Starfish anti-ubåtmissiler, og superkaviterende Shkval-torpedoer med en hastighet på 200 knop med konvensjonelt- eller atomstridshode.[1] Vanlige torpedoer benytter propeller eller vannjet som fremdrift og kan derved oppnå en fart på opptil 60 knop. Shkval-torpedoen er bygget med fast brennstoff rakettmaskin som skaper en superkavitasjon. Det vil si at gass som presses ut fra nesen på torpedoen danner en slags tynn gassboble som minimerer kontakten med vannet og derved reduseres vannmotstanden drastisk. Ulempen med denne type fremdrift er at torpedoen støyer veldig mye, og tross stor hastighet, gir motparten tid til unnamanøver. Den høye støyen bidrar også til at sensorene i torpedoen blir «døv», og gjør derved sonarkontrollert styring bortimot umulig. Disse ulempene medfører at videreføring av Shkval-torpedoen er meget usikker. Tekniske problemer spesielt med atomreaktoren på de få ubåtene av Alfa-klassen, medførte at klassen ikke ble videreført.
På midten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble henholdsvis Sierra I og II-klassen introdusert. De var utrustet med SS-N-16 Stallion anti-ubåtmissiler og SS-N-21 Sampson kryssermissiler mot landmål.
Det ble bygget kun en ubåt av Mike-klassen. Den var i Nordflåten fra 1984-89. Den var utrustet med SS-N-15 Starfish missiler. Ubåten var unik med en dykkedybde til minst 1000 meter. Den ble primært bygget for å utvikle teknologien for 4. generasjons sovjetiske SSN. I 1989, på en operativ patrulje, oppstod det brann om bord som medførte at ubåten sank på 1700 meters dyp.
4. generasjonsubåtene Akula-klasse I og II kom til Nordflåten henholdsvis på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Akula I overrasket Vesten, som ikke hadde forventet en så teknisk avansert sovjetisk ubåt på ytterligere 10 år. Akula-klassen er utrustet som Sierra-klassen med SS-N-16 Stallion anti-ubåtmissiler og SS-N-21 Sampson kryssermissiler mot landmål. Sierra- og Akula-klassen ble spesielt bygget for å operasjonalisere bastionkonseptet.
Konvensjonelle diesel-elektriske ubåter (SSK)
Det er allerede nevnt at enkelte konvensjonelle ubåter i Zulu-klassen (Zulu V) ble konvertert til strategiske ubåter og enkelte ubåter i Whiskey-klassen (Whiskey Long Bin) ble utrustet med kryssermissiler på 1950- og 60-tallet. De øvrige sovjetiske konvensjonelle ubåter av Zulu-, Whiskey-, Romeo-, Foxtrot-, Bravo- og Tango-klassene som ble introdusert i perioden 1950 til midten av 1970-tallet, var kun utrustet med torpedoer og miner.
På midten av 1980-tallet ble Kilo I-klassen introdusert. En forbedret utgave, Kilo II-klassen kom i 2006, og hadde samme utrustning som Kilo I. I desember 2015 ble en Kilo-klasse i Middelhavet benyttet til å sende et SS-N-30A kryssermissil mot landmål inn i Syria.[2] Kilo- klassen som tilhører Nordflåten er foreløpig ikke utrustet med missiler i Kalibr-familien,[3] kun torpedoer og miner. Den nyeste og mest moderne russiske konvensjonelle ubåten er Petersburg-klassen som ble introdusert i Nordflåten i 2013.[4] Den er utrustet med Kalibr-familien SS-N-27 Sizzler kryssermissiler mot sjømål, SS-N-30A kryssermissiler mot landmål og SS-N-31 anti-ubåtmissil. Petersburg-klassen har vært forfulgt av problemer, har vært inn og ut av verksted og har ikke oppnådd operativ status. Det er derfor trolig at Petersburg-prosjektet vil bli
[1] Mark Episkopos, “Shkval: Russia’s 200 Mile-Per Hour Torpedo”, The National Interest, 25 December 2020.
[2] Mark Episkopos, “Meet the First Russian Submarine to Fire in Anger since World War II”, The National Interest, 12 January 2019.
[3] Se fotnote 33
[4] Birkeland, side 190