Med missilrekkevidder fra 150 til 3000 km måtte de første strategiske ubåtene til Sovjetunionen på 1960- og 70 tallet[1] ta den lange transitten til utenfor østkysten av USA for å ha rekkevidde til å kunne avfyre sine missiler mot potensielle mål. Yankee I-klassen kunne operere i området ved Bermuda.
Transitten gikk fra basene på Kolahalvøya og vestover i det grunne Barentshavet, som har en gjennomsnittlig dybde på 230 meter.[2] Disse dybdeforholdene vedvarer frem til litt vest for området mellom Svalbard, Bjørnøya og Nordkapp. (Nordkappgapet).[3] I Nordkappgapet blir det på grunn av topografien en innsnevring av seilingsleden. Mellom Bjørnøya og Finnmark er det dypest i Bjørnøyrenna. Den er ca 100 nm bred med dybder på 300 til 400 meter. Dybdene avtar opp mot Bjørnøya og mot Finnmarkskysten. Mellom Bjørnøya og Svalbard er farvannet generelt meget grunt. Der er det store områder med dybder på kun 50 meter. Det er kun små områder med dybder på 100 til 200 meter. Så mellom Bjørnøya og Svalbard vil det være en stor utfordring å seile med en stor atomubåt. De få stedene det kan være mulig å transittere blir veldig kanaliserende og derved lettere for en motstander å fokusere på. Det er derfor logisk at de fleste transitter øst-vest går mellom Bjørnøya og Finnmark. Hvis det skulle være helt nødvendig for en russisk ubåt å komme seg ut i Atlanterhavet uten å bli oppdaget, gir ruten nord for Svalbard og vest av Grønland noen muligheter. Ulempen er at en lang transitt går på bekostning av tid i operasjonsområdet. Fra Nordkappgapet blir det dypere lengre sydvest med dybder fra 1000 meter til over 3000 meter i Norskehavet. Videre sydvestover blir det grunnere igjen når vi nærmer oss området mellom Grønland, Island og UK, GIUK-gapet. Mellom Grønland og Island og mellom Færøyene og Skottland er det dybder i størrelsesorden 400 til 1000 meter. Mellom Island og Færøyene er dybdene rundt 400 til 500 meter. Etter å ha passert GIUK-gapet og Rockallbanken er en ute i Atlanterhavet hvor det er store områder hvor det er mulig å velge mange forskjellige seilingsruter med dybder fra 2000 meter til over 3000 meter som strekker seg forbi linjen mellom Azorene og New Foundland. Lenger sydvest mot Bermuda og utenfor østkysten av USA er det områder med dybder fra 3000 meter til over 6000 meter. Gjennomsnittsdybden i Atlanteren er 3646 meter.[4] Tersklene disse ubåtene måtte passere under transitten fra Kolahalvøya til operasjonsområdene vest i Atlanterhavet var derved det grunne Barentshavet og de grunne farvannene og de topografiske innsnevringene i Nordkappgapet og i GIUK- gapet. Tidligere i denne artikkelen ble det nevnt at det kunne oppstå konvergenssoner på det åpne hav med store dybder, som kunne medføre at ubåter kan detekteres på meget store avstander. Det kunne tilsi at det vil være større muligheter for Vesten å detektere russiske ubåter i områder som Atlanteren med store dybder. Men som nevnt er det få topografiske begrensinger i Atlanteren vest for GIUK-gapet, og volumet av vannmassene blir så enorme, at en ubåt har stor fleksibilitet til å velge de gunstigste transittrutene for å unngå å bli detektert. Det er derfor i Barentshavet og ved de nevnte topografiske innsnevringene i Nordkappgapet og GIUK-gapet at Vesten kraftsamler sine ASW-ressurser og formodentlig har de største muligheter til å detektere og følge russiske ubåter i transitt fra basene på Kola og vestover. Ved valg av hastighet under transitt tar ubåtsjefene hensyn til at de vil prøve å forbli uoppdaget, samtidig som de vil bruke minst mulig tid på transitten for å ha mest mulig tid i
[1] Det gjelder de diesel-elektriske ubåtene Zulu V og Golf-klassen, og 1.- og 2. generasjons atomdrevne ubåter som henholdsvis Hotel- og Yankee I-klassen.
[2] Torbjørn Pedersen, “Polar Research and the Secrets of the Arctic”, Arctic Review om Law and Politics at the Faculty of Social Sciences, Nord University, Vol 10, 2019, side 110
[3] Begrepet «Bjørnegapet» brukes også.
[4] Pedersen, side 110.