operasjonsområdet. En Yankee I-klasse SSBN hadde normalt en deployeringstid borte fra basen på 60-70 dager. Med ønske om 35-45 dager i operasjonsområdet, ville det bety en transittid hver vei på 11-13 dager. Det vil si en gjennomsnittshastighet på omtrent 12-14 knop.[1] En slik hastighet for en relativt støyende ubåt som Yankee I, ville innebære at det var relativt enkelt og detektere og følge ubåten i transitt. Erfaringene tilsier at det også var tilfellet. Med dagens russiske SSBN er patruljene normalt på rundt 90 dager, med kortere avstand til operasjonsområdet. Da kan en bruke noe lenger tid på transitt for å unngå å bli oppdaget.
Det er under transitten til operasjonsområdene at de russiske ubåtene er mest sårbare for å bli oppdaget av Vestens ASW-systemer. Som nevnt tidligere benytter Vesten stasjonære anlegg, maritime patruljefly med sonarbøyer, overflatefartøyer med skrogsonar og tauete antenner, helikoptre med dipping-sonar og ubåter for å kunne følge en oppdaget ubåt og etablere posisjon, kurs og fart. Eksempelvis var det på vestlig side en god koordinering med bruken av maritime patruljefly når en Yankee-klasse ubåt forlot basen på Kola.[2] Da ble den først fulgt av norske Orion-fly fra Andøya til den nådde ut i Norskehavet. Derfra ble kontakten overlevert til amerikanske Orion-fly fra Keflavik på Island og britiske Nimrod-fly fra Kinloss i Skottland. Når den russiske ubåten passerte GIUK-gapet, var det maritime patruljefly fra USA, UK, Nederland og Canada som sørget for å opprettholde kontakten med ubåten frem til den nådde sine patruljeområder syd for Bermuda. Da kunne amerikanske maritime fly fra baser på Bermuda og Asorene overta.[3] I dag er det maritime patruljefly fra Norge, USA, UK, Frankrike og Canada som foretar overvåkingen fra hjemmebaser eller fra tilgjengelige baser i allierte land.
Under transitt vil en ubåtsjef stadig undersøke om det er andre enheter som har kontakt og iverksette tiltak for eventuelt å bryte en slik kontakt. Det kan gjøres ved å forandre fart, dybde og spesielt kurs, for å sjekke at det ikke er en ubåt som følger etter og som ligger i dødsonen for egen passiv sonar i akterlig sektor. Andre tiltak kan være å følge i nærheten av handelsfartøyer som er så støyende at den overdøver støyen fra ubåten. Ubåten kan også operere med en hastighet som gir minst mulig støy og redusere dybden når de er i nærheten av de faste undervannssystemene. I operasjonsområdet er det naturlig å benytte en hastighet og operere slik at ubåten avgir minst mulig støy, 4-5 knop. De strategiske ubåtene vil normalt ha en eskorte av angreps- og/eller multirolle ubåter for egen beskyttelse.
Det er tidligere nevnt at de russiske strategiske ubåtene fra Zulu V til Yankee I måtte deployere til Atlanterhavet for å kunne anvende sine ballistiske missiler mot USA. Med innføringen av Delta-klassen fra midten av 1970-tallet og utover, var det ikke lenger behov for sovjetiske SSBN å deployere vest av GIUK-gapet for å utgjøre en trussel mot det nord-amerikanske kontinent. Med Delta, Typhoon og Dolgorukiy ubåtene kan de avfyre sine missiler fra Barentshavet og Polhavet. Da er vi i kjernen av Bastionforsvaret. Da tenker vi oss at innen forskjellige mindre områder av bastionforsvaret kan vi ha en russisk SSBN som kan nå alle mål i USA derfra. Denne SSBN er sikret av flere SSGN, SSK, fly etc. Det betyr at Vestens ASW-ressurser i større grad i dag må fokusere på Barentshavet og Polhavet, inkludert under den arktiske havisen, for å kunne kontrollere de russiske SSBN i Nordflåten som er på patrulje.
[1] Podvig, side 276.
[2] Birkeland, side 115
[3] Flyene opererte fra Naval Air Station Bermuda og Naval Air Field Lajes, Azorene