Fokusområder for operering av ubåter i nordområdene
Basert på typer ubåter, deres roller og utviklingen av rekkevidden på de ballistiske missilene og kryssermissilene, snakker vi om to forskjellige kampområder for Vesten og Russland i nordområdene. Det ene er Barentshavet og Polhavet. Det andre området er Atlanteren. Barentshavet og Polhavet er meget viktige for russerne for å kunne sikre sine strategiske ubåter og opprettholde bastionforsvaret. Russerne ønsker å kunne oppnå sjønektelse[1] ved å anvende et lag på lag forsvar av overflatefartøyer, fly og ubåter i den maritime innfallsvinkelen fra Nord-Atlanteren og inn mot bastionen. De russiske ubåtene er spesielt viktige med sine anti-ubåtmissiler og kryssermissiler mot overflatefartøyer og hangarskipsgrupper. Innenfor et begrenset russisk forsvarsbudsjett er ubåter høyt prioritert. Ved å anvende ubåtene til å markere tilstedeværelse og kampkraft, oppnår russerne en effekt som er dis-proporsjonal til de styrker som disponeres. Vesten, med USA og Storbritannia i spissen, benytter primært sine multirolle- og angrepsubåter for å kunne utfordre de russiske styrkene som nødvendig. NATO som en forsvarsallianse har tre maritime oppgaver som må kunne løses.[2] De er å ha kapasitet til å stå imot et eventuelt angrep fra en motstander, sikre de trans-atlantiske forsyningslinjene fra USA til Europa, og sikre militær tilgang og overvåking av russiske marineaktiviteter. I Nord-Atlanteren innebærer det å overvåke og følge russiske ubåter, spesielt Severodvinsk-klassen, og andre enheter. I det strategiske bildet har Russland primært fokus på landmål. Trening og øving er primært mot strategiske landmål både militære og sivile i Europa og USA. Det inkluderer å kunne angripe amerikanske marinestyrker i hjemmehavn og aktuelle havner og flyplasser for forsterkningsstyrker i Europa. Sekundært er fokus på hangarskipsgrupper og forsterkningsstyrker relatert til de trans-atlantiske forsyningslinjene fra USA til Europa. Med stor rekkevidde på missilene er en avhengig av å få tilført måldata fra andre plattformer, eksempelvis fra satellitter. I forhold til USA og Kina er Russland dårligere stilt. I Nord-Atlanteren er det gap i den russiske dekningen. Det innebærer at russiske ubåter er mer avhengig av egne fartøyer og fly for gode måldata. Det nytter ikke å ha missiler med lang rekkevidde hvis en ikke kan utnytte disse på grunn av manglende måldata.
Avslutning
Under den kalde krigen hadde Vesten et teknologisk forsprang på Sovjetunionen når det gjaldt ubåtoperasjoner og anti-ubåt krigføring i Nordområdene. Det skyldtes relativt støyende sovjetiske ubåter, korte våpenrekkevidder og mer avanserte deteksjonsmidler på vestlig side.
I dag er rekkevidden på de ballistiske missilene så store at de russiske SSBN ikke har behov for å operere utenfor bastionen. Godt beskyttet av bastionforsvaret kan de velge sine posisjoner i Polhavet og Barentshavet og dekke hele Vesten, inkludert USA og Canada, med sine missiler. De nyeste multirolle ubåtene kan nå alle mål i Sentral- og Vest-Europa med sine kryssermissiler fra områder innenfor bastionforsvaret. Selv om antallet operative ubåter i Nordflåten er relativt få, så er kvaliteten god. Med en utvikling på russisk side med meget stillegående og støysvake ubåter, er det derfor en større utfordring for Vesten å ha kontroll på de russiske ubåtene i dag enn under den kalde krigen. Mens Vesten under den kalde krigen hadde god kontroll over de sovjetiske ubåtene
[1] Hicks, side 5. Sjønektelse er virkemidler for å kunne nekte en motstander å bruke et havområde, uten at vi nødvendig selv er i stand til å kontrollere det. Sjønektelse er avgrenset i tid og rom. Sjønektelse som virkemiddel oppnås kun når en motstander avstår fra å bruke et havområde når motstanderen selv ønsker det.
[2] Hicks, side 19