overflatefartøyer med lange, tauete antenner med hydrofoner som fungerer på samme måten som SOSUS. Det andre er «Rapidly Deployable Surveillance System» (RDSS), som er en bunnforankret passiv akustisk overvåkingsbøye som kan droppes fra fly. Det systemet er velegnet hvis det på kort varsel er behov for å få plassert en anti-ubåt overvåkingssensor i et område.
Etter den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen, var den russiske økonomien svak, og antall patruljer og øvelser for de russiske ubåtene ble kraftig redusert. Samtidig var nå rekkeviddene på de ubåtbaserte russiske strategiske ballistiske missilene så store at ubåtene kunne nå USA med missilene fra posisjoner innenfor bastionforsvaret i Polhavet og Barentshavet. Allerede med Delta-klassen, som ble introdusert i Nordflåten fra midten av 1970-tallet, var det ikke lenger behov for de sovjetiske/russiske strategiske ubåtene å operere vest for GIUK-gapet for å avfyre sine missiler. På vestlig side betød det at fra 1990-årene ble utviklingen av SOSUS og IUSS noe nedprioritert. Men fra 2010 har det igjen vært behov for å bygge opp anti-ubåt-kapasiteten på vestlig side, fordi den russiske ubåtaktiviteten igjen økes med flere seilingsdøgn. Systemene i IUSS er blitt modernisert med forbedrete hydrofoner og analyseverktøy, inkludert «Fixed Distributed System» (FDS), som var operativt fra slutten av 1990-årene. FDS er et stasjonært, lavfrekvent passivt akustisk overvåkingssystem. Hydrofonene peker oppover og er plassert med liten avstand fra hverandre over et stort område. Erfaring tilsier at dette systemet er egnet for å detektere, klassifisere og følge stillegående atom- og konvensjonelle ubåter.[1]
I tillegg til SURTASS og RDSS er det andre mobile plattformer som benyttes i anti-ubåtoperasjoner. Fregatter og destroyere har normalt en anti-ubåtkapasitet bestående av skrogmontert aktiv og passiv sonar. Ulempen med en skrogmontert sonar er at deteksjonsavstanden til en ubåt kan bli veldig kort hvis ubåten befinner seg under sjiktet nærmest overflaten. For å bøte på dette, er mange overflatefartøy utrustet med tauete antenner, som strekker seg langt bak fartøyet. Det bedrer lytteforholdene ved at støyen fra eget fartøy reduseres og at antennen kan være på større dybder. Anti-ubåtfartøyene har normalt også anti-ubåthelikopter om bord. De er utstyrt med såkalt dipping-sonar[2] som kan senkes til de rette dybder i forhold til sjikt og hvor ubåten mest sannsynlig opererer.
De beste plattformene til å detektere ubåter er imidlertid andre ubåter som opererer på stille gange og har fleksibilitet til å velge den beste dybden for deteksjon. Ulempen for både overflatefartøyene og spesielt ubåtene er den relativt lave farten de kan operere med. Det vil si at det er et veldig begrenset område de kan klare å overvåke. Med de maritime patruljeflyene er det mulig å dekke større områder. De kan droppe et stort antall bøyer enten som en barriere eller for å dekke et område. Bøyene kan være passive og aktive, og kan stilles på forskjellige dybder. Bøyene er forankret til en flotør på overflaten med sambandsforbindelse til flyet.
Et tradisjonelt anti-ubåtkonsept som benyttes av maritime styrker i Vesten, er basert på faste sensorer på havbunnen, slik som SOSUS, eller SURTASS skip, for å oppdage og følge ubåter. Flere maritime patruljefly eller overflatefartøyer monitorerer så hver enkelt ubåtkontakt før de eventuelt blir overlevert til en angreps- eller multirolleubåt for langtidsovervåking. Russiske ubåter benytter ikke-akustiske sensorer. Det vises ved at det sitter sensorer som er innebygget i skroget på de nyeste russiske ubåtene. Russerne har tydeligvis troen på dette og
[1] Birkeland, side 113
[2] Dipping-sonar er en nedsenkbar sonar hvor man kan justere dybden for de aktive og passive sensorene. Slike sonarer brukes spesielt på anti-ubåt helikoptre.