Ubåtjakt i nord (sidedelt)

  • Strategiske ubåter (SSB, SSBN).  De er utrustet med langtrekkende strategiske ballistiske missiler mot bakkemål og kan ha både konvensjonelle- og atomstridshoder.  På 1950-60 tallet ble enkelte sovjetiske konvensjonelle ubåter utrustet med ballistiske missiler (SSB).  Men i senere tid er alle strategiske ubåter atomdrevne (SSBN).
  • Multirolle ubåter (SSG, SSGN).  Det er ubåter som kan anvendes mot andre ubåter (ASW), mot overflatefartøyer (ASuW)[1] og mot landmål.  I tillegg til torpedoer, miner og eventuelt anti-ubåtmissiler, er de utrustet med kryssermissiler rettet mot sjømål og landmål.  Våpnene kan ha både konvensjonelle- og atomstridshoder.  Ubåtene kan være enten konvensjonelle eller atomdrevne.
  • Angrepsubåter (SSN).  Det er atomdrevne ubåter som i tillegg til ASW har ASuW som hovedoppgave.  De benyttes også som eskorte og beskyttelse for de strategiske ubåtene og større overflateformasjoner, som for eksempel en hangarskipsgruppe.  I tillegg til torpedoer, miner og eventuelt anti-ubåt missiler, har de kryssermissiler mot sjømål.  Våpnene kan ha både konvensjonelle- og atomstridshoder.
  • Konvensjonelle ubåter (SSK).  Selv om enkelte konvensjonelle ubåter har, eller har hatt hovedoppgaver som strategiske- eller multirolle ubåter, så har man valgt å ha en egen kategori for disse ubåtene med diesel-elektrisk fremdrift.  De har begrenset rekkevidde i forhold til de atomdrevne.  I Nordflåten benyttes konvensjonelle ubåter primært i kystnære farvann som en del av bastionforsvaret.     
  • Spesialubåter.  Det er ubåter med spesielle oppgaver.  Eksempelvis moderfartøy for miniubåter, ubåter for utprøving av akustiske systemer, moderfartøy for DSRV (Deep Submergence Rescue Vehicle)[2].

 I den første perioden etter andre verdenskrig opererte Sovjetunionen mest diesel-elektrisk drevne ubåter utstyrt med kjernefysiske torpedoer og raketter med kort rekkevidde.[3]  På 1960-tallet ble det mer fokus på utviklingen av atomdrevne ubåter.  Disse ubåtene hadde størst sjanse til å overleve den første kjernefysiske fasen i en krig, og representerte en såkalt «andreslagsevne».  I denne artikkelen omhandles kun de sovjetiske og russiske ubåtene som har vært eller er tilknyttet Nordflåten.  NATO-betegnelsen på ubåtklasser og missiler benyttes.

Strategiske ubåter (SSB og SSBN)  På slutten av 1950-tallet konverterte Sovjetunionen noen av sine konvensjonelle ubåter i Zulu-klassen til å bli verdens første ballistiske missilubåter.  De fikk betegnelsen Zulu V og ble utrustet med SS-N-1 Scud A ballistiske missiler med rekkevidde på 80 nautiske mil (nm)/150 km.[4]  Missilene var for lange til å bli plassert inne i ubåten, og var derfor montert horisontalt oppe i tårnkonstruksjonen.  Ubåten måtte dykke opp til overflaten og heve missilene opp fra tårnet i vertikal stilling for å få avfyrt dem.  På 1960-tallet ble også noen av de konvensjonelle Golf I -klasse ubåter utrustet med SS-N-1 Scud A, mens andre fikk SS-N-4 Sark med rekkevidde på 320 nm/600 km.  Disse missilene måtte også avfyres fra overflaten.  En forbedret utgave, en Golf II-klasse, ble utrustet med SS-N-5 Sark/Serb med en rekkevidde


[1] ASuW, Anti-Surface Warfare, anti-overflate krigføring

[2] DSRV, Deep Submergence Rescue Vehicle, er en spesialbygget miniubåt som kan manøvreres ned til en forulykket ubåt og feste seg over en luke på ubåten slik at mannskapet på ubåten kan overføres til miniubåten og fraktes til overflaten.

[3] Riste/Moland, side 215

[4] Pavel Podvig, “Russian Strategic Nuclear Forces”, The Center for Arms Control, Energy and Environmental Studies at the Moscow Institute of Physics and Technology, 2001, side 283