Ubåtjakt i nord – NORSK UBÅTFORENING

Ubåtjakt i nord – en vanskelig, men strategisk viktig oppgave

Pensjonert kontreadmiral Jo Georg Gade (f. 1951) ble uteksaminert fra Sjøkrigsskolen. Han har tjenestegjort på ubåt som skipsoffiser og skipssjef, og som nestkommanderende på fregatt. Gade har også vært leder for UVB sjefskurs. Han har bred tjenesteerfaring fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet. Han har også lang tjeneste ved NATOs hovedkvarter i Brussel, deriblant som sjef for plan- og policyavdelingen i International Military Staff

Den første delen av denne artikkelen ble publisert i Norsk Militær Tidsskrift for noen uker siden (nr 3/2022). Resten kommer om noen uker i nr 4/2022.

Av Jo G. Gade

Les sidedelt

Innledning

Russland er underlegen Vesten når det gjelder økonomisk styrke og konvensjonell militær slagkraft. Landet kan imidlertid beskrives som en «stormakt» på grunn av sine kjernefysiske våpen. En viktig del av disse er ubåtene basert i Nordflåten. For Russland er det meget viktig å kunne forsvare baseområdene for de strategiske ubåtene på Kola, det såkalte bastionforsvaret. Likeledes er det viktig for Russland å kunne deployere ubåtene uten å bli oppdaget til operasjonsområdene i Barentshavet, Polhavet, Norskehavet og Atlanterhavet. For Vesten er det viktig å kunne detektere og ha kontroll på disse ubåtenes bevegelser. Denne artikkelen tar for seg disse forholdene, ved å analysere hvordan utviklingen har vært fra den kalde krigen og frem til i dag. Hvilke forhold er det som påvirker muligheten for å holde seg skjult eller bli detektert? Det innebærer å se på hva som skaper støy på en ubåt, hvilke metoder som kan benyttes for å oppdage ubåter og faktorer som påvirker de omgivelsene ubåten opererer i. Vesentlige forhold som beskrives, er utviklingen av de sovjetiske/russiske ubåtene i Nordflåten, den teknologiske utviklingen når det gjelder støynivå på ubåtene og rekkevidden på deres missiler. Er det en større utfordring for Vesten å holde oversikten over russiske ubåter i dag enn med de sovjetiske ubåtene under den kalde krigen?

Hvordan kan ubåter oppdages?

Ubåtenes natur er å forbli uoppdaget. Slik skaper de usikkerhet for en motstander om hvor de er, noe som medfører at store ressurser må brukes for å detektere og følge ubåtene. Selv med få ubåter kan en nasjon ha en strategisk fordel overfor en sterkere motstander. Vi skal se nærmere på de faktorer som spiller inn når det gjelder å oppdage og følge ubåter som opererer neddykket. Det gjelder ubåten som støykilde, hvilke metoder som benyttes for å detektere ubåter og de omgivelsene ubåten opererer i.

Støykilder Ubåter sender hovedsakelig ut støy fra tre ulike kilder.[1] De er propellen, maskineriet og skroget. Propellen støyer ved at luftbobler dannes i tuppen av propellerbladene og sprekker. Vi sier at propellen kaviterer. Denne støyen prøves redusert ved at ubåtene får montert spesialslipte propellere. Kavitasjonen oppstår ved en viss hastighet og øker med farten, men avtar med dybden. For å unngå å bli oppdaget vil derfor ubåtene operere mest mulig med hastigheter under kavitasjonsgrensen. På konvensjonelle ubåter som har diesel-elektrisk fremdrift, er det svært lite støy fra maskineriet, fra elektromotoren. Men elektromotoren får sin energi fra store batterier som fra tid til annen må lades. Hvor ofte og hvor lenge er avhengig av hvor stor hastighet som benyttes. Batteriene lades ved å «snorkle», det vil si at den neddykkete ubåten opererer med tårnet kun noen få meter under overflaten, slik at

[1] Donald C. Daniel, “Anti-Submarine Warfare and Superpower Strategic Stability”, The MacMillan Press ltd, 1968, side 28.

snorkelmasten kan kjøres ut til den så vidt stikker over vannflaten. Snorkelmasten tappes for vann, og dieselmotorene kan opereres med luft via snorkelmasten og drifte generatorene som igjen lader batteriene. Samtidig blir luften i ubåten skiftet ut. Dieselmotorene støyer, og kombinert med at snorkelmasten, periskopet og eventuelt andre master som benyttes for å fange opp aktive sensorer, er synlige over vann, så er det ved «snorkling» at en konvensjonell ubåt lettest kan detekteres. En ubåtsjef vil derfor «snorkle» taktisk. Det vil si i så korte perioder som mulig og til tider hvor det er minst sjanse for å bli oppdaget, eksempelvis i dårlig vær med høy sjø. Evaporator[1] og andre apparater kan også avgi støy som kan detekteres, men nivået er langt under støyen fra dieselmotorene i en konvensjonell ubåt.

På de atomdrevne ubåtene avgir selve reaktoren ingen støy. Men atomreaktorene er avhengig av kjøling. Kjølepumper, gir og dampturbiner er de største interne støykildene. Andre interne støykilder er elektriske generatorer, kompressor, evaporator og hydraulikksystemer. Denne støyen sprer seg via skroget og ut i vannet. Da det er mer utstyr som avgir støy om bord på en atomdreven ubåt enn en konvensjonell drevet, så er det generelt vanskeligst å detektere en konvensjonell ubåt som ikke snorkler.

Når det gjelder skroget, er støy fra overbygning (tårnet) og hovedskroget kraftig redusert med moderne design. Ubåtene under den andre verdenskrig var konvensjonelle, opererte mest mulig oppdykket og må ansees som overflatefartøyer som kunne dykke.[2] Snorkelmasten var ikke oppfunnet, så lading av batteriene måtte skje oppdykket med stor fare for å bli oppdaget. Ubåten hadde derfor hovedskrog som et overflatefartøy, og kunne oppnå større hastighet oppdykket enn neddykket. Dagens ubåter har hovedskrog som er dråpeformet for kontinuerlig operasjoner neddykket. Det medfører at de oppnår større hastighet neddykket enn oppdykket. Skrogstøyen er avhengig av hastigheten til ubåten. Med hurtige vannstrømmer over skroget oppstår turbulens. Styreflater og stabilisatorer lager vibrasjonsstøy og rundt eksterne ujevnheter oppstår kavitasjon. Skrogstøyen kan delvis reduseres ved at skroget påføres et lyddempende belegg. Generelt kan vi si at støy fra skrog, propeller og ror er bredbåndet, det vil si spredd over et spekter av frekvenser.[3] Denne støyen øker med hastigheten på ubåten og er avhengig av hvilken dybde ubåten befinner seg. Jo dypere ubåten opererer, desto mer avtar støyen. Ved høy fart er det denne type støy som er lettest å detektere. Støy fra internt maskineri er mer smalbåndet og lavfrekvent og er den dominerende støykilden ved lav fart og når ubåten opererer dypt. Lavfrekvent lyd spres generelt tre ganger så langt som høyfrekvent lyd. Rekkevidden varierer ellers ut fra geografiske og meteorologiske forhold, tid på året, tid på døgnet, om bunnforholdene er gjørmete og absorberende eller harde og reflekterende, om det er fiskestimer, organismer i sjøen, gassbobler, andre objekter eller fenomener som kan reflektere eller absorbere lyd, og ikke minst horisontale og vertikale sjikt i vannet som kan kanalisere, reflektere eller blokkere lyden. Økt menneskelig aktivitet som oljevirksomhet, havvindparker, fiskeri og sjøtransport gir også en bakgrunnsstøy som kan kamuflere eller drukne støyen fra ubåten.

[1] Ferskvannstankene om bord på ubåt har begrenset kapasitet. For å unngå at mangel på ferskvann begrenser operasjonstiden, benyttes en evaporator som omdanner saltvann til ferskvann.

[2] Roald Gjelsten, «Fremmede ubåter i norske fjorder. Realitet eller myte?» Oslo Files, 01/13(Mars 2013), side 13

[3] Daniel, side 29

Metoder for deteksjon

Utnyttelsen av lydbølger for å finne en ubåt kan prinsipielt skje på to forskjellige måter, aktivt eller passivt.[1] Aktivt innebærer å sende ut lydimpulser som blir reflektert når de treffer et objekt. En aktiv sonar kan måle avstand og peiling til ubåten, og når disse parametere endrer seg, gir det grunnlag for å bestemme ubåtens kurs, fart og dybde. Ulempen med bruk av aktiv sonar er at deteksjonsavstanden er relativt kort og at avsenderen gir seg til kjenne og røper sin posisjon. Neddykkete ubåter avgir som nevnt ulike former for støy. Slik støy forplanter seg som lydbølger gjennom vannet og kan fanges opp av passive mottakere – hydrofoner. Slike passive systemer benyttes på stasjonære anlegg i sjøen, og på mobile plattformer som overflatefartøyer, ubåter, helikoptre og maritime patruljefly. De systemene kan være skrogmonterte, tauete, nedsenkbare eller bli droppet som bøyer fra fly. Basert på peilinger fra hydrofonkontakten kan vi ved hjelp av moderne analyseutstyr beregne avstand til ubåten, og hvilken kurs og fart den har. Det lydbildet en neddykket ubåt sender ut, danner et helt spesielt frekvensspekter, som gjør det mulig å identifisere hvilken klasse ubåten tilhører og i enkelte tilfeller den individuelle ubåten. Det forutsetter at lydsignaturen til denne ubåten foreligger i et lydbibliotek som er tilgjengelig for den som foretar analysen. Viktige fordeler med passive metoder er at overvåker kan forbli uoppdaget og at oppdagelsesavstandene til havs og i åpent farvann kan være store.

Stasjonære enheter kan plasseres på havbunnen eller være forankret på forskjellige dybder ved hjelp av bøyer og faste installasjoner. Disse sensorene kan naturlig nok ikke søke opp ubåtene, men er avhengig av at støyen fra ubåtene når frem til de stasjonære anleggene når de opererer i passiv modus. Dette er den foretrukne metoden. Aktive utsendelser vil røpe tilstedeværelse og posisjon. Det vil medføre at ubåten umiddelbart vil iverksette tiltak for å bryte kontakten. Er posisjonen for sensoren kjent vil det med andre midler være mulig å ødelegge sensoren. Et av de mest kjente stasjonære anleggene er det amerikanske «Sound Surveillance System» (SOSUS).[2] Det består av lange antennerekker med hydrofoner som plasseres på havbunden med tilknytning til analysestasjoner på land. De første systemene ble tatt i bruk på 1950-tallet, og ble etter hvert utplassert i strategiske områder som i Norskehavet litt vest for linjen mellom Andøya, Bjørnøya og Svalbard, i GIUK-gapet[3], i Barentshavet og utenfor USA’s østkyst. Det norske BRIDGE var et tilsvarende system som supplerte SOSUS,[4] og som hadde sine hydrofoner utenfor Bleik ved Andøya. BRIDGE-systemet ble utvidet med kabler i Barentshavet i 1974.[5] Disse hydrofonrekkene, supplert med maritime patruljefly og ubåter var viktige for å holde oversikten over sovjetiske ubåter i transitt fra og til Nordflåten og Atlanterhavet på 1950-70 tallet. Med mer stillegående sovjetiske ubåter så USA på 1980-tallet behovet for å etablere «The Integrated Undersea Surveillance System» (IUSS).[6] Det består av tre elementer, det stasjonære SOSUS og to mobile systemer. Det ene mobile systemet er «Surveillance Towed Array Sensor System» (SURTASS), som består av

[1] Gjelsten, side 33

[2] Olav Riste og Arnfinn Moland, «Strengt Hemmelig. Norsk etterretningstjeneste 1945-1970», Universitetsforlaget AS, 1997, side 215

[3] GIUK-gapet er området mellom Grønland, Island og Storbritannia (UK)

[4] John Olav Birkeland, “Maritime airborne intelligence, surveillance and reconnaissance in the high north – the role of anti-submarine warfare – 1945 to the present”, School of Humanities, College of Arts, University of Glasgow, June 2020, side 86

[5] Birkeland, side 111

[6] Birkeland, side 113

overflatefartøyer med lange, tauete antenner med hydrofoner som fungerer på samme måten som SOSUS. Det andre er «Rapidly Deployable Surveillance System» (RDSS), som er en bunnforankret passiv akustisk overvåkingsbøye som kan droppes fra fly. Det systemet er velegnet hvis det på kort varsel er behov for å få plassert en anti-ubåt overvåkingssensor i et område.

Etter den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen, var den russiske økonomien svak, og antall patruljer og øvelser for de russiske ubåtene ble kraftig redusert. Samtidig var nå rekkeviddene på de ubåtbaserte russiske strategiske ballistiske missilene så store at ubåtene kunne nå USA med missilene fra posisjoner innenfor bastionforsvaret i Polhavet og Barentshavet. Allerede med Delta-klassen, som ble introdusert i Nordflåten fra midten av 1970-tallet, var det ikke lenger behov for de sovjetiske/russiske strategiske ubåtene å operere vest for GIUK-gapet for å avfyre sine missiler. På vestlig side betød det at fra 1990-årene ble utviklingen av SOSUS og IUSS noe nedprioritert. Men fra 2010 har det igjen vært behov for å bygge opp anti-ubåt-kapasiteten på vestlig side, fordi den russiske ubåtaktiviteten igjen økes med flere seilingsdøgn. Systemene i IUSS er blitt modernisert med forbedrete hydrofoner og analyseverktøy, inkludert «Fixed Distributed System» (FDS), som var operativt fra slutten av 1990-årene. FDS er et stasjonært, lavfrekvent passivt akustisk overvåkingssystem. Hydrofonene peker oppover og er plassert med liten avstand fra hverandre over et stort område. Erfaring tilsier at dette systemet er egnet for å detektere, klassifisere og følge stillegående atom- og konvensjonelle ubåter.[1]

I tillegg til SURTASS og RDSS er det andre mobile plattformer som benyttes i anti-ubåtoperasjoner. Fregatter og destroyere har normalt en anti-ubåtkapasitet bestående av skrogmontert aktiv og passiv sonar. Ulempen med en skrogmontert sonar er at deteksjonsavstanden til en ubåt kan bli veldig kort hvis ubåten befinner seg under sjiktet nærmest overflaten. For å bøte på dette, er mange overflatefartøy utrustet med tauete antenner, som strekker seg langt bak fartøyet. Det bedrer lytteforholdene ved at støyen fra eget fartøy reduseres og at antennen kan være på større dybder. Anti-ubåtfartøyene har normalt også anti-ubåthelikopter om bord. De er utstyrt med såkalt dipping-sonar[2] som kan senkes til de rette dybder i forhold til sjikt og hvor ubåten mest sannsynlig opererer.

De beste plattformene til å detektere ubåter er imidlertid andre ubåter som opererer på stille gange og har fleksibilitet til å velge den beste dybden for deteksjon. Ulempen for både overflatefartøyene og spesielt ubåtene er den relativt lave farten de kan operere med. Det vil si at det er et veldig begrenset område de kan klare å overvåke. Med de maritime patruljeflyene er det mulig å dekke større områder. De kan droppe et stort antall bøyer enten som en barriere eller for å dekke et område. Bøyene kan være passive og aktive, og kan stilles på forskjellige dybder. Bøyene er forankret til en flotør på overflaten med sambandsforbindelse til flyet.

Et tradisjonelt anti-ubåtkonsept som benyttes av maritime styrker i Vesten, er basert på faste sensorer på havbunnen, slik som SOSUS, eller SURTASS skip, for å oppdage og følge ubåter. Flere maritime patruljefly eller overflatefartøyer monitorerer så hver enkelt ubåtkontakt før de eventuelt blir overlevert til en angreps- eller multirolleubåt for langtidsovervåking. Russiske ubåter benytter ikke-akustiske sensorer. Det vises ved at det sitter sensorer som er innebygget i skroget på de nyeste russiske ubåtene. Russerne har tydeligvis troen på dette og

[1] Birkeland, side 113

[2] Dipping-sonar er en nedsenkbar sonar hvor man kan justere dybden for de aktive og passive sensorene. Slike sonarer brukes spesielt på anti-ubåt helikoptre.

sensorene registrerer trolig fysiske forandringer i sjøen som oppstår når andre ubåter beveger seg gjennom vannet. Vestlige land benytter ikke slike systemer. «Multistatic Active Coherent (MAC)[1] teknologi benyttes på et nytt amerikansk ASW[2] prosjekt som planlegges innført. Systemet skal være mer effektivt mot de moderne russiske stillegående ubåtene. Det kan bestå av tre forskjellige elementer. Et monostatisk akustisk system som består av en aktiv bøye, et bi-statisk system med to plattformer hvor den ene er aktiv og den andre er passiv, og et multistatisk system som har flere passive plattformer eller bøyer og ofte mer enn en aktiv bøye. Systemet noterer tidsforskjellene for de utsendte signalene og registrerer refleksjonene på de passive sensorene, som vil kunne gi posisjon, kurs, fart og dybde for ubåten. Kapasiteten skal være bra, men det er visse begrensninger i kystfarvann på grunn av falske ekko. Anvendelse av aktive signaler røper også tilstedeværelsen av systemet. Det kan også være taktiske begrensninger fordi egne ubåter i farvannet kan bli detektert, og refleksjonene kan fanges opp på passive sensorer hos russiske ubåter som måtte befinne seg i samme området. Men mot meget stillegående ubåter vil det i enkelte tilfeller være nødvendig å benytte aktive sensorer. MAC skal om bord på P-8 Poseidon maritime patruljefly som også Norge anskaffer.

Det er også andre metoder som kan benyttes for å oppdage ubåter, men de er ikke like relevante for denne studien, da rekkevidden er liten og/eller tidsvinduet er lite.[3] Laser kan trenge gjennom vann, men rekkevidden er maksimum noen få hundre meter mot ubåter og deres kjølvann. Atomubåter trenger kjøling til reaktorene. Kaldt sjøvann tas inn og det som pumpes ut etter kjøling har en høyere temperatur. Det varmere vannet har mindre tetthet og hvis det er varmt nok til å komme opp til overflaten, kan det detekteres med infrarøde systemer eller passive mikrobølge radiometer. Kjølvann kan også detekteres med optiske sensorer eller trykk- og temperatursensitive instrumenter. Sensorene må imidlertid være på tilnærmet samme dybde som kjølvannet.

Ubåter omgir seg med et magnetisk felt, som det med MAD, Magnetic Anomaly Detection[4], er mulig å detektere fra luften hvis ubåten opererer på små dybder eller passerer nær et stasjonært anlegg. Ubåtene benytter degaussingsystem for å eliminere den magnetiske utstrålingen. Russland er mulig bedre på MAD enn vestlige land, i og med at de er i stand til å operere utstyret fra fly på større høyder. Vesten går bort fra MAD i ASW og utstyret blir ikke inkludert på P-8 Poseidon maritime patruljefly. En ubåt som beveger seg gjennom vannet kan forstyrre det biologiske livet i nærheten, slik at planter og dyr blir stimulert til å lyse opp. Dette lyset kan være synlig fra luften i en kort periode hvis ubåten opererer på små dybder. Usikkerheten er at samme fenomen kan oppstå med andre enheter som store fiskestimer, hvaler, seismikk og andre forstyrrelser. En ubåt som seiler på små dybder med stor hastighet, vil dra med seg vann som kan forårsake bølger på overflaten. Disse kan oppdages hvis det er rimelig stille på overflaten.

Omgivelsene Vannets tetthet bestemmes av temperatur, saltgehalt og trykk. Når vannmasser med ulik tetthet møtes, dannes det horisontale sjikt. Hastigheten av lydforplantningen i vann øker når verdiene av de tre faktorene tiltar. Trykket øker med dybden. Lydbølgen vil avbøyes mot det

[1] Birkeland, side 143

[2] ASW, Anti-Submarine Warfare, anti-ubåt krigføring

[3] Daniel, side 36

[4] MAD, Magnetic Anomaly Detection, er utstyr som registrerer forandringer i Jorden’s magnetiske felt, eksempelvis forårsaket av en neddykket ubåt.

området hvor lydhastigheten er lavest. På det åpne havet med store dyp, har vi generelt to horisontale sjikt som varierer med breddegraden, tid på året og tid på døgnet.[1] Det øverste sjiktet kan ligge fra noen titalls meter til noen få hundre meter under overflaten. Fra overflaten og ned til dette sjiktet er temperaturen relativt konstant på grunn av at sjøen er blandet godt av vind og bølger. Det nederste sjiktet kan befinne seg på vel 1000 meters dyp, og fra det øvre til dette sjiktet vil temperaturen synke raskt med dybden og er lite påvirket av forholdene på overflaten. Under det dype sjiktet er det også et isotermisk lag hvor temperaturen er tilnærmet konstant. Noen lyder kan være sterke nok og ha en retning som gjør at de kan trenge gjennom et horisontalt sjikt. Lyden vil forandre retning gjennom sjiktet, og hvis den kommer ned i det dype isotermiske laget, kan lyden bre seg meget langt i horisontalretningen – mange tusen kilometer. Innenfor de horisontale sjiktene kan vi ha vertikale sjikt. Disse dannes i forbindelse med havvirvler, fronter, områder hvor havstrømmer møtes og ved fjell og fjellrygger i havet. Disse sjiktene innvirker også på mulighetene for å detektere ubåter. Det sies at en ubåt som er detektert i Labradorstrømmen[2], men som krysser inn i Golfstrømmen, kan sammenliknes med en person som går fra en åpen slette godt synlig og forsvinner inn i en tett skog.[3] Hvis forskjellen i tetthet mellom vannmassene over og under et sjikt er stor, kan det kun være utsendelser fra ekkolodd som vil kunne trenge gjennom. Andre lydkilder vil bli reflektert i sjiktene og forplante seg i korridoren lydkilden er. Det vil kunne innebære at ubåter kan detekteres på store avstander så lenge ubåten og den passive mottakeren befinner seg i samme korridor. Og motsatt, meget kort deteksjonsavstand eller ingen kontakt hvis det er et sjikt mellom ubåten og den passive mottakeren. En ubåtsjef vil derfor alltid sørge for å ha oversikt over hvor sjiktene befinner seg, slik at dette kan utnyttes taktisk til ubåtens fordel.

Avbøyning av lydstrålen kan forårsake konvergenssoner på det åpne hav. Disse kan være fordelaktige for å detektere ubåter som opererer på små dybder når mottakersensoren befinner seg nær overflaten, for eksempel i skrogmontert sonar, tauet antenne, dipping-sonar eller på andre ubåter. Konvergenssoner oppstår når støyen fra en ubåt sprer seg nedover i dypere vann. På grunn av at presset øker med dybden, vil lydstrålen etter hvert bli avbøyet oppover igjen inntil den når opp mot overflaten. Der vil den igjen bli avbøyet nedover for så å gjenta prosessen inntil lydstrålen ikke spres lenger. Hver gang lydstrålen nærmer seg overflaten komprimeres støyen på et område som er omtrent 5 km bredt, og derved er støyen mer intens der og kan lettere detekteres av en sensor på grunt vann. Disse konvergenssonene oppstår gjerne med 50 km mellomrom. Det vil si at en sensor nær overflaten vil kunne ha bedre muligheter for å detektere ubåten på avstandene 50, 100, 150 km og så videre enn i mellompartiene.[4]

Sovjetiske/russiske ubåter i Nordflåten

Ubåter kan deles inn i forskjellige kategorier basert på den hovedoppgaven de har, våpenlast og fremdriftsmaskineri:[5]

[1] Daniel, side 31

[2] Labradorstrømmen er en kald og fersk havstrøm som går sørover utenfor Labradorkysten i Canada, vest for Grønland.

[3] Daniel, side 32

[4] Daniel, side 33

[5] Birkeland, side 38. SS står for ubåt, B for ballistiske missiler, N for atomfremdrift, G for styrte missiler (kryssermissiler) og K for konvensjonell, diesel-elektrisk fremdrift.

Strategiske ubåter (SSB, SSBN). De er utrustet med langtrekkende strategiske ballistiske missiler mot bakkemål og kan ha både konvensjonelle- og atomstridshoder. På 1950-60 tallet ble enkelte sovjetiske konvensjonelle ubåter utrustet med ballistiske missiler (SSB). Men i senere tid er alle strategiske ubåter atomdrevne (SSBN).
Multirolle ubåter (SSG, SSGN). Det er ubåter som kan anvendes mot andre ubåter (ASW), mot overflatefartøyer (ASuW)[1] og mot landmål. I tillegg til torpedoer, miner og eventuelt anti-ubåtmissiler, er de utrustet med kryssermissiler rettet mot sjømål og landmål. Våpnene kan ha både konvensjonelle- og atomstridshoder. Ubåtene kan være enten konvensjonelle eller atomdrevne.
Angrepsubåter (SSN). Det er atomdrevne ubåter som i tillegg til ASW har ASuW som hovedoppgave. De benyttes også som eskorte og beskyttelse for de strategiske ubåtene og større overflateformasjoner, som for eksempel en hangarskipsgruppe. I tillegg til torpedoer, miner og eventuelt anti-ubåt missiler, har de kryssermissiler mot sjømål. Våpnene kan ha både konvensjonelle- og atomstridshoder.
Konvensjonelle ubåter (SSK). Selv om enkelte konvensjonelle ubåter har, eller har hatt hovedoppgaver som strategiske- eller multirolle ubåter, så har man valgt å ha en egen kategori for disse ubåtene med diesel-elektrisk fremdrift. De har begrenset rekkevidde i forhold til de atomdrevne. I Nordflåten benyttes konvensjonelle ubåter primært i kystnære farvann som en del av bastionforsvaret.
Spesialubåter. Det er ubåter med spesielle oppgaver. Eksempelvis moderfartøy for miniubåter, ubåter for utprøving av akustiske systemer, moderfartøy for DSRV (Deep Submergence Rescue Vehicle)[2].

I den første perioden etter andre verdenskrig opererte Sovjetunionen mest diesel-elektrisk drevne ubåter utstyrt med kjernefysiske torpedoer og raketter med kort rekkevidde.[3] På 1960-tallet ble det mer fokus på utviklingen av atomdrevne ubåter. Disse ubåtene hadde størst sjanse til å overleve den første kjernefysiske fasen i en krig, og representerte en såkalt «andreslagsevne». I denne artikkelen omhandles kun de sovjetiske og russiske ubåtene som har vært eller er tilknyttet Nordflåten. NATO-betegnelsen på ubåtklasser og missiler benyttes.

Strategiske ubåter (SSB og SSBN) På slutten av 1950-tallet konverterte Sovjetunionen noen av sine konvensjonelle ubåter i Zulu-klassen til å bli verdens første ballistiske missilubåter. De fikk betegnelsen Zulu V og ble utrustet med SS-N-1 Scud A ballistiske missiler med rekkevidde på 80 nautiske mil (nm)/150 km.[4] Missilene var for lange til å bli plassert inne i ubåten, og var derfor montert horisontalt oppe i tårnkonstruksjonen. Ubåten måtte dykke opp til overflaten og heve missilene opp fra tårnet i vertikal stilling for å få avfyrt dem. På 1960-tallet ble også noen av de konvensjonelle Golf I -klasse ubåter utrustet med SS-N-1 Scud A, mens andre fikk SS-N-4 Sark med rekkevidde på 320 nm/600 km. Disse missilene måtte også avfyres fra overflaten. En forbedret utgave, en Golf II-klasse, ble utrustet med SS-N-5 Sark/Serb med en rekkevidde

[1] ASuW, Anti-Surface Warfare, anti-overflate krigføring

[2] DSRV, Deep Submergence Rescue Vehicle, er en spesialbygget miniubåt som kan manøvreres ned til en forulykket ubåt og feste seg over en luke på ubåten slik at mannskapet på ubåten kan overføres til miniubåten og fraktes til overflaten.

[3] Riste/Moland, side 215

[4] Pavel Podvig, “Russian Strategic Nuclear Forces”, The Center for Arms Control, Energy and Environmental Studies at the Moscow Institute of Physics and Technology, 2001, side 283

på 700nm/1300 km, og som kunne avfyres neddykket. Hotel-klassen SSBN ble også utrustet med SS-N-5 Sark/Serb på 1960-tallet.

Tabellen viser en oversikt over de sovjetiske/russiske strategiske ubåtene i Nordflåten, med tilhørende missiler og deres rekkevidde.

Strategiske ubåter (SSB og SSBN)

Ubåt	Missiler	Rekkevidde	Merknader
Zulu V	SS-N-1 Scud A	80 nm/150 km
Golf I	SS-N-1 Scud A SS-N-4 Sark	80 nm/150 km 320 nm/600 km	Noen med Scud A, andre med Sark
Golf II	SS-N-5 Sark/Serb	700 nm/1300 km
Hotel	SS-N-5 Sark/Serb	700 nm/1300 km
Yankee I	SS-N6 Serb Forbedret utgave	1300 nm/2400 km 1600 nm/3000 km
Delta I	SS-N-8 Sawfly	4200 nm/7800 km	12 missiler
Delta II	SS-N-8 Sawfly	4200 nm/7800 km	16 missiler
Delta III	SS-N-18 Stingray	3500 nm/6500 km 4300 nm/8000 km	Flere stridshoder Ett stridshode
Delta IV	SS-N-23 Skiff SS-N-23 Sineva	4500 nm/8300 km 4500 nm/8300 km	Forbedret utgave
Typhoon	SS-N-20 Sturgeon	4500 nm/8300 km
Dolgorukiy I	SS-N-32 Bulava	4600 nm/8500 km
Dolgorukiy II	SS-N-32 Bulava	4600 nm/8500 km

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet utviklet Sovjetunionen de atomdrevne ballistiske missilubåtene av Yankee I-klassen. Det var de første sovjetiske ubåtene med missilene i skroget og ikke i tårnet. De fleste Yankee I som opererte fra Nordflåten ble utrustet med SS-N-6 Serb med rekkevidde på 1300nm/2400 km. En forbedret utgave ga en rekkevidde på 1600nm/3000 km. Med Yankee-klassen kunne Sovjetunionen operere strategiske ubåter med høy fart og missiler med økt rekkevidde som kunne avfyres neddykket. Den sovjetiske marinen kunne være en kontinuerlig trussel for både Europa og det amerikanske fastlandet, inkludert siloene for de amerikanske landbaserte ballistiske missilene.[1] I tillegg kunne multirolle- og angrepsubåtene være en trussel mot NATO-landenes maritime styrker og forsyningslinjene over Atlanteren. Sovjetunionen kunne nå iverksette angrep med kortere varslingstid enn tidligere. Dette var en av årsakene til at NATO etablerte Standing Naval Force Atlantic (STANAVFORLANT) under kontroll av Supreme Allied Commander Atlantic (SACLANT) i Norfolk i USA i 1968. Medlemslandene, inkludert Norge, bidro med ASW-fregatter, destroyere og logistikkfartøy på rotasjonsbasis. Fra midten av 1970-tallet utviklet Sovjetunionen strategiske ubåter med missiler som hadde rekkevidde på rundt 4300 nm/8000 km. De første var Delta-klassen som var «arbeidshestene» i mange år i den sovjetiske/russiske SSBN-flåten. Delta I ble utrustet med SS-N-8 Sawfly. Delta II fikk samme utrustning, men med 16 i stedet for 12 missiler. Delta III ble produsert fra begynnelsen av 1980-tallet og var utrustet med SS-N-18 Stingray. Delta III var den første sovjetiske ubåten med missiler med flere stridshoder som kunne styres mot

[1] Birkeland, side 82

forskjellige mål. Delta IV ble utviklet på midten av 1980-tallet og var utrustet med SS-N-23 Skiff. På begynnelsen av 2000-tallet ble det missilet erstattet med SS-N-23 Sineva som er en videreutvikling av Skiff. Sineva-missilet har en bedre manøvreringsevne og derved større muligheter for å trenge gjennom forsvarssystemene til en motstander.[1] Typhoon-klassen, som ble utviklet fra midten av 1980-tallet, ble utrustet med SS-N-20 Sturgeon. De nyeste Dolgorukiy I og II-klasser fra henholdsvis 2012 og 2020 er utrustet med SS-N-32 Bulava med 6 til 10 atomstridshoder i hver og med en rekkevidde på 4600 nm/8500 km. Dolgorukiy ser ut til å bli den SSBN-klassen Russland vil satse på i de nærmeste tiårene. Foreløpig er det bygget tre fartøyer, hvorav to opererer i Nordflåten, men det planlegges med å bygge totalt 8-10 slike ubåter. De nye som skal bygges forventes å ha litt annen utforming på skroget som sammen med et nytt skrogbelegg skal forbedre støynivået. I tillegg vil de bli utrustet med bedre sensorer. Nåværende Dolgorukiy er operative og patruljerer jevnlig i tandem med de gjenværende Delta IV SSBNs.[2]

Multirolle ubåter (SSG og SSGN)

På slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet konverterte Sovjetunionen enkelte konvensjonelle ubåter av Whiskey-klassen til å bære kryssermissiler. Disse såkalte Whiskey Long Bin-ubåtene ble utrustet med SS-N-3C Shaddock kryssermissiler mot landmål, med en rekkevidde på 270nm/500 km.[3]

Tabellen viser en oversikt over de sovjetiske/russiske multirolle ubåtene i Nordflåten

Multirolle ubåter (SSG og SSGN)

Ubåt	Kryssermissil	Rekkevidde	Merknader
Whiskey Long Bin	SS-N-3C Shaddock	270 nm/500 km	Mot landmål
Juliett	SS-N-3A Shaddock	240 nm/450 km	Mot sjømål
Echo II	SS-N-3A Shaddock	240 nm/450 km	Mot sjømål
Yankee Notch	SS-N-21 Sampson	1100 nm/2000 km	Mot landmål
Yankee Sidecar	SS-N-24 Scorpion	1100 nm/2000 km	Mot landmål
Charlie I	SS-N-7 Starbright	35 nm/65 km	Mot sjømål
Charlie II	SS-N-9 Siren mot sjømål SS-N-15 Starfish	38 nm/70 km 60 nm/ 110 km 22 nm/40 km	Konv. stridshode Atomstridshode Mot ubåt
Oscar	SS-N-19 Shipwreck	320 nm/600 km	Primært mot sjømål, sekundært mot landmål
Severodvinsk	SS-N-26 Strobile SS-N-27 Sizzler SS-N-30A	320 nm/600 km 320 nm/600 km 1350 nm/2500 km	Mot sjømål Mot sjømål Mot landmål

På midten av 1960-tallet ble de konvensjonelle Juliett-klasse og Echo II-klasse atomubåter utrustet med SS-N-3A Shaddock kryssermissiler mot sjømål, med rekkevidde 240 nm/450

[1] Birkeland, side136

[2] Birkeland, side 189

[3] Podvig, side 238

km. Avfyringen av missilene måtte skje oppdykket.[1] På begynnelsen av 1970-tallet ble enkelte Yankee I-klasse strategiske ubåter ombygd til multirolle ubåter (SSGN). Noen, med betegnelsen Yankee Notch, ble utrustet med kryssermissilene SS-N-21 Sampson mot landmål, mens andre, med betegnelsen Yankee Sidecar, ble utrustet med kryssermissilet SS-N-24 Scorpion mot landmål.

På 1970-tallet ble Charlie I og II introdusert. De ble utrustet med kryssermissiler mot sjømål, henholdsvis SS-N-7 Starbright og SS-N-9 Siren. Charlie II hadde i tillegg anti-ubåtmissilet SS-N-15 Starfish.[2] På 1980-tallet ble Oscar-klassen introdusert. De var på den tiden de største kryssermissilubåtene i tjeneste, utrustet med SS-N-19 Shipwreck primært mot sjømål (hangarskipsgrupper og amfibiegrupper) og sekundært mot landmål. Den nyeste multirolle ubåten i Nordflåten er Severodvinsk-klassen. Denne klassen har kryssermissilene SS-N-26 Strobile og SS-N-27 Sizzler med rekkevidde 320 nm/600 km mot sjømål.[3] I tillegg har de SS-N-30A kryssermissil mot landmål med rekkevidde på rundt 1350 nm/2500 km.[4] Med en slik rekkevidde kan alle mål i Sentral- og Vest-Europa nås fra områder innenfor bastionforsvaret. Severodvinsk-klassen er unik i russisk målestokk.[5] Den er den første russiske ubåten med en avansert kuleformet baugsonar,[6] den første ubåten som bruker Vestens måte med vertikalt stilte utskytningsrør for kryssermissiler[7] og også de første ubåtene med en reaktor som vil kunne være operativ i hele ubåtens levetid. Derved unngår man den kostbare og tidkrevende utskifting av brenselceller midtveis i levetiden til ubåten. Med Severodvinsk-klassen ser det ut til at Russland har en SSGN som kvalitets- og kapasitetsmessig ligger tett oppunder de amerikanske. Severodvinsk-klassen er imidlertid meget kostbar, og det er usikkert hvor mange flere som vil bli bygget. Men en ny Husky-klasse russisk multirolle atomubåt er under utvikling.[8] Den vil være rimeligere å produsere, men det er forventet at den skal bli like støysvak som Severodvinsk-klassen. Planen er å ha den første ubåten sjøsatt i 2027, og at det skal være mulig å ha 15-20 Husky-klasse ubåter operative i 2040. Husky-klassen vil i tillegg til torpedoer, miner og SS-N-30A kryssermissil mot landmål, ha det hypersoniske SS-N-33 Zircon sjømålskryssermissilet. SS-N-33 Zircon vil ha en mulig hastighet opp mot 8 ganger lydens hastighet i flyfasen i øvre atmosfære, men med redusert hastighet i siste fase i atmosfæren og manøvrering inn mot målet.[9] I og med at Zircon i deler av flyfasen vil bevege seg i det tynnere luftlag i øvre atmosfære, er det forventet

[1] Birkeland, side 79

[2] Birkeland, side 101

[3] SS-N-26 Strobile er supersonisk og har en hastighet på 2-3 Mach i hele flyfasen. SS-N-27 Sizzler er subsonisk, 0,8 Mach i initiell fase og supersonisk, 2-3 Mach i terminalfasen. Oppgitte rekkevidder for kryssermissiler mot sjømål er maks rekkevidde. Eksvis SS-N-27 Sizzler vil kunne ha en rekkevidde på 600 km i et rett løp. Men hvis det legges inn kursforandringer og forskjellige høydeprofiler for å gjøre det vanskeligere for motparten og avskjære missilet, vil trolig rekkevidden bli redusert til 3-400 km.

[4] Russland prioriterer utvikling av kryssermissiler, og de er blant de beste. De nyeste er kryssermissilene i Kalibr-familien, som består av flere varianter avhengig av hvilken plattform de skytes fra og hva som er målet. SS-N-27 Sizzler og SS-N-30A tilhører Kalibr-familien. En tredje variant som kan leveres fra ubåt er et anti-ubåt missil, SS-N-31, med en rekkevidde på 27 nm/50 km. Sammenlignet med en torpedo vil missilet ha lenger rekkevidde og kortere leveringstid.

[5] Kathleen H. Hicks, “Undersea Warfare in Northern Europe”, Center for Strategic & International Studies, July 2016, side 15.

[6] Øvrige ubåter hadde de mindre avanserte sylinderformete sonarene.

[7] For de øvrige ubåtene ble missilene skutt ut via torpedorørene, som da reduserte mulighetene for torpedoskyting.

[8] Birkeland, side 189.

[9] NTB rapporterte 4 oktober 2021 om en hastighet på 5 Mach ved en test i Barentshavet.

at missilet vil ha en rekkevidde tilsvarende eller noe lengre enn SS-N-27 Sizzler. Det forventes at Severodvinsk-klassen også vil bli utrustet med Zircon missilene.

Angrepsubåter (SSN)

På slutten av 1950-tallet ble November-klassen introdusert. Det var Sovjetunionens første atomdrevne angrepsubåt. De hadde ikke missiler, men var utrustet med torpedoer med atomstridshoder som kunne anvendes mot kystbyer i USA. Rekkevidde på torpedoene var rundt 24 nm/45 km.[1] Fra slutten av 1960-tallet og midten av 1970-tallet ble henholdsvis Viktor I og II-klassen introdusert. I tillegg til anti-ubåt- og anti-overflatetorpedoer var de utrustet med SS-N-15 Starfish anti-ubåtmissiler med rekkevidde rundt 22 nm/40 km.[2]

Tabellen viser en oversikt over de sovjetiske/russiske angrepsubåtene i Nordflåten

Angrepsubåter (SSN)

Ubåt	Missiler	Rekkevidde	Merknader
November	Torpedoer	24 nm/45 km
Viktor I/II	SS-N-15 Starfish	22 nm/40km	Mot ubåt
Viktor III	SS-N-21 Sampson SS-N-16 Stallion	1100 nm/2000 km 54 nm/100 km	Mot landmål Mot ubåt
Alfa	SS-N-15 Starfish Shkval torpedoer	22 nm/40 km	Mot ubåt Hastighet 200 knop
Sierra I/II	SS-N-21 Sampson SS-N-16 Stallion	1100 nm/2000 km 54 nm/100 km	Mot landmål Mot ubåt
Mike	SS-N-15 Starfish	22 nm/40 km	Mot ubåt
Akula I/II	SS-N-21 Sampson SS-N-16 Stallion	1100 nm/2000 km 54 nm/100 km	Mot landmål Mot ubåt

Viktor III-klassen ble introdusert på slutten av 1990-tallet. De ble utrustet med SS-N-21 Sampson kryssermissiler mot landmål[3] og SS-N-16 Stallion anti-ubåtmissiler. Viktor III var i sin tid meget stillegående og derved velegnet i bastionforsvaret og for å møte Vestens angrepsubåter som var deployert fremskutt i Barentshavet.[4] Sammenliknet med de nyeste SSNene er Viktor III i dag ikke en meget stillegående ubåt. Anti-ubåtmissiler som SS-N-15 Starfish og SS-N-16 Stallion blir skutt fra torpedorørene og flyr et stykke i luften før de går ned i sjøen igjen og fungerer som torpedo eller synkemine med atom- eller konvensjonelt stridshode. Bruk av atomstridshode vil indikere et høyverdimål, f.eks en SSBN. Alfa-klassen kom til Nordflåten på midten av 1970-tallet, og overrasket Vesten med høy fart og meget gode manøvreringsegenskaper. Hastigheten i korte tidsrom kunne være opp mot 45 knop neddykket, og over lengre perioder opp mot 42 knop. Det innebar at ubåten kunne kjøre fra de fleste torpedoer som var i tjeneste på den tiden, noe som medførte at USA og andre vestlige land startet utviklingen av mer hurtiggående torpedoer. Alfa-klassen var utrustet med

[1] I juli 1962 var det en November-klasse som var den første sovjetiske ubåten som nådde Nordpolen. Det var 4 år etter den amerikanske USS Nautilus.

[2] Birkeland, side 101.

[3] SS-N-21 missilet kunne kun føre atomstridshode og var derfor et strategisk våpen mer enn et taktisk. Det var tiltenkt landmål, men kunne teoretisk brukes mot hangarskipsgrupper.

[4] Birkeland, side 102.

SS-N-15 Starfish anti-ubåtmissiler, og superkaviterende Shkval-torpedoer med en hastighet på 200 knop med konvensjonelt- eller atomstridshode.[1] Vanlige torpedoer benytter propeller eller vannjet som fremdrift og kan derved oppnå en fart på opptil 60 knop. Shkval-torpedoen er bygget med fast brennstoff rakettmaskin som skaper en superkavitasjon. Det vil si at gass som presses ut fra nesen på torpedoen danner en slags tynn gassboble som minimerer kontakten med vannet og derved reduseres vannmotstanden drastisk. Ulempen med denne type fremdrift er at torpedoen støyer veldig mye, og tross stor hastighet, gir motparten tid til unnamanøver. Den høye støyen bidrar også til at sensorene i torpedoen blir «døv», og gjør derved sonarkontrollert styring bortimot umulig. Disse ulempene medfører at videreføring av Shkval-torpedoen er meget usikker. Tekniske problemer spesielt med atomreaktoren på de få ubåtene av Alfa-klassen, medførte at klassen ikke ble videreført.

På midten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble henholdsvis Sierra I og II-klassen introdusert. De var utrustet med SS-N-16 Stallion anti-ubåtmissiler og SS-N-21 Sampson kryssermissiler mot landmål.

Det ble bygget kun en ubåt av Mike-klassen. Den var i Nordflåten fra 1984-89. Den var utrustet med SS-N-15 Starfish missiler. Ubåten var unik med en dykkedybde til minst 1000 meter. Den ble primært bygget for å utvikle teknologien for 4. generasjons sovjetiske SSN. I 1989, på en operativ patrulje, oppstod det brann om bord som medførte at ubåten sank på 1700 meters dyp.

4. generasjonsubåtene Akula-klasse I og II kom til Nordflåten henholdsvis på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Akula I overrasket Vesten, som ikke hadde forventet en så teknisk avansert sovjetisk ubåt på ytterligere 10 år. Akula-klassen er utrustet som Sierra-klassen med SS-N-16 Stallion anti-ubåtmissiler og SS-N-21 Sampson kryssermissiler mot landmål. Sierra- og Akula-klassen ble spesielt bygget for å operasjonalisere bastionkonseptet.

Konvensjonelle diesel-elektriske ubåter (SSK)

Det er allerede nevnt at enkelte konvensjonelle ubåter i Zulu-klassen (Zulu V) ble konvertert til strategiske ubåter og enkelte ubåter i Whiskey-klassen (Whiskey Long Bin) ble utrustet med kryssermissiler på 1950- og 60-tallet. De øvrige sovjetiske konvensjonelle ubåter av Zulu-, Whiskey-, Romeo-, Foxtrot-, Bravo- og Tango-klassene som ble introdusert i perioden 1950 til midten av 1970-tallet, var kun utrustet med torpedoer og miner.

På midten av 1980-tallet ble Kilo I-klassen introdusert. En forbedret utgave, Kilo II-klassen kom i 2006, og hadde samme utrustning som Kilo I. I desember 2015 ble en Kilo-klasse i Middelhavet benyttet til å sende et SS-N-30A kryssermissil mot landmål inn i Syria.[2] Kilo- klassen som tilhører Nordflåten er foreløpig ikke utrustet med missiler i Kalibr-familien,[3] kun torpedoer og miner. Den nyeste og mest moderne russiske konvensjonelle ubåten er Petersburg-klassen som ble introdusert i Nordflåten i 2013.[4] Den er utrustet med Kalibr-familien SS-N-27 Sizzler kryssermissiler mot sjømål, SS-N-30A kryssermissiler mot landmål og SS-N-31 anti-ubåtmissil. Petersburg-klassen har vært forfulgt av problemer, har vært inn og ut av verksted og har ikke oppnådd operativ status. Det er derfor trolig at Petersburg-prosjektet vil bli

[1] Mark Episkopos, “Shkval: Russia’s 200 Mile-Per Hour Torpedo”, The National Interest, 25 December 2020.

[2] Mark Episkopos, “Meet the First Russian Submarine to Fire in Anger since World War II”, The National Interest, 12 January 2019.

[3] Se fotnote 33

[4] Birkeland, side 190

terminert til fordel for en ny Kalina-klasse SSK, som vil ta over etter Kilo-klassen og inngå i det lagdelte forsvaret av bastionen og operasjoner i kystfarvann. Kalina-klassen vil trolig bli utrustet med «Air Independent Propulsion» (AIP) system.[1] Ingen russiske ubåter har et AIP-system i dag. Russland har ikke bestemt seg for hvilken AIP løsning de skal velge. Det tyske AIP-systemet som vi i Norge får på våre nye ubåter, er et hydrogen-oksygen brennstoffcellesystem. Et tilsvarende vil kunne være ønskelig for Russland, men kanskje ikke aktuelt på grunn av høye kostnader. En mini atomreaktor kan også være en løsning. Kina har AIP, men har relativt støyende ubåter. Russland har ikke AIP, men meget stillegående ubåter.[2]

Styrkestruktur for sovjetiske/russiske ubåter i Nordflåten

Det har tidligere vært naturlig å skille mellom multirolle ubåter og angrepsubåter. Som det er redegjort for, så er de nyeste russiske atomubåtene i tillegg til torpedoer og missiler mot sjømål og ubåter, utrustet med kryssermissiler mot landmål. Det innebærer at begge disse kategoriene atomubåter i dag er å anse som multirolle ubåter. Skillet går i praksis på kapasitet til å løse oppgavene. Det vil si hvilke eldre skrog som kan fyre Kalibr-familien missiler fra torpedorørene. Med lengre rekkevidder på missilene blir det viktigere for Vestens mariner å være i stand til å nøytralisere de russiske ubåtene på lang avstand. I Nordflåten er det i størrelsesorden litt over 40 ubåter totalt.[3] Men det er i underkant halvparten av dem som kan ansees som operative. Et antatt russisk prinsipp er ikke å fase noe endelig ut av strukturen før erstatning er på plass. Det medfører at det i den russiske styrkestrukturen for ubåtene inngår mange enheter med tvilsom operativ status. Det skyldes en kombinasjon av kostnad og at tiden går, slik at det ikke lenger gir mening med omfattende oppgraderinger enten teknisk eller våpen teknologisk. I tillegg til pengemangel er det omfattende korrupsjon og en generell inkompetanse på verftene. I Nordflåten har russerne behov for konvensjonelle ubåter for operasjoner i egne kystfarvann og for egen beskyttelse av havner og bastionen. Fremover vil derfor Russland beholde Kilo- og Petersburg-klassen inntil de kan bli erstattet av den nye Kalina-klasse SSK med AIP-system og anti-ubåtmissiler og kryssermissiler mot sjømål og landmål i Kalibr-familien.[4] Sierra II vil trolig ikke bli ombygd for å kunne operere missilene i Kalibr-familien. Det kan bety at de står for tur til å bli utfaset, og inntil videre vil bli benyttet med den kapasiteten de har til primært SSBN-beskyttelse i bastionen og for spesialoppdrag. Akula-klassen vil bli beholdt videre, og vil etter hvert gjennomgå oppdateringer og bli en multirolle ubåt med alle de tre nevnte missiltypene i Kalibr-familien. Severodvinsk-klassen er som nevnt meget avansert og vil bli beholdt videre. Det er kun to av dem i Nordflåten.[5] Selv om de er kostbare å bygge, kan det bli bygget noen flere avhengig av hvor lang tid det tar å få satt i gang produksjonen av den nye Husky-klassen ubåter. Severodvinsk-klassen benyttes i meget viktige spesialoppdrag fordi den er den mest stillegående ubåten russerne har. Når det gjelder de strategiske ubåtene, vil Delta IV trolig bli faset ut i løpet av dette tiåret. Dolgorukiy-klassen vil ha kapasitet til å være i tjeneste i flere tiår fremover. Enkelte Delta III og Delta IV er ombygget til moderplattformer for spesialubåter. Typhoon er ombygget som testskyter for det strategiske

[1] Hicks, side 16 og side 41. For AIP benyttes enten Stirling motor eller brensel celler. Disse kan bli supplert med avanserte lithium-ion batteriteknologi for å bedre utholdenheten.

[2] Kanskje muligheter for et samarbeide her?

[3] Hicks, side 11

[4] Birkeland, side 194

[5] 2 i Nordflåten i 2021

ballistiske Bulava-missilet og brukes som partner for test og sertifisering av ubåter som har vært på verft, og lignende spesielle oppgaver. Oscar II erstattes av Severodvinsk i multirolleoppgaven. Det var store planer for modernisering av Oscar II-klassen, men det strandet på manglende finansiering. I dag er det usikkert om noen vil bli ombygget for å kunne operere Kalibr-familien. Hvis ikke brukes de som nå til de naturlig fases ut. Når det gjelder Viktor III-klassen roterer et par av de på å være aktive for å fylle et tomrom for ubåter av Akula-klassen som er forsinket på verft. De kan sees som en slags reserve som står for tur til utfasing.

Teknologisk utvikling av sovjetiske/russiske ubåter i Nordflåten

De sovjetiske/russiske ubåtene har generelt vært mer støyende enn de amerikanske. Selv med 2. generasjons ubåter som Yankee I-klassen, som var mye mindre støyende enn 1. generasjon, så hadde Vesten relativt gode muligheter for å detektere og holde kontakten med disse ubåtene som opererte på 1960- og 70-tallet. Med 3. generasjons Typhoon og 4. generasjons Dolgorukiy SSBNs har Russland klart å produsere ubåter som er adskillig mindre støyende enn forrige generasjoner, men fortsatt er de ikke helt på samme nivå som Vestens. Den russiske ubåten som støymessig er nærmest like god som de vestlige, er multirolle ubåten av Severodvinsk-klassen. Et relevant spørsmål er hvorfor de russiske ubåtene ikke er like stillegående som Vestens? Noen vil hevde at Russland ikke har den nødvendige teknologien.[1] Andre vil hevde at Russland har teknologien og kunne ha oppnådd paritet med Vesten hvis de ville. Men det er meget kostbart å bygge ubåter med slik teknologi. I og med at de russiske strategiske ubåtene i dag kan operere rimelig godt beskyttet innenfor bastionforsvaret, kan det hevdes at behovet for støysvakhet er redusert. Men i og med at Russland fortsatt har behov for å operere multirolle- og angrepsubåter utenfor bastionforsvaret, er det mest sannsynlig at de ikke har teknologien til å produsere like støysvake ubåter som Vesten.

Lavere egenstøy fra sovjetiske/russiske ubåter er et resultat av bedre skrogform, mer stillegående og støyisolert maskineri og bedre propelldesign. I tillegg benytter de et gummi-liknende belegg på skroget som både reduserer støy fra maskineri om bord, og som absorberer signalene fra aktive sonarer fra andre fartøyer og anti-ubåttorpedoer. De fleste sovjetiske/russiske ubåtene er bygget med dobbelt skrog. Det gir generelt større dykkedybde og kan redusere effekten fra et anti-ubåt våpen. På en så stor ubåt som Typhoon[2] kan avstanden mellom ytre- og indre skrog være så stor at det kan være et problem å anvende anti-ubåttorpedoer. Det kan være behov for å utnytte andre sofistikerte våpen som kan søke svakere deler av ubåten som propellen, ror osv.[3] Det er vanskelig å kvantifisere hvor mye mer stillegående de sovjetiske/russiske ubåtene er blitt. Men det er forsket en del på dette. Vi tar utgangspunkt i et område hvor det er normale sonarforhold, og at en sonarbøye i 1970 detekterte en sovjetisk ubåt på 10 km avstand. Med den støyreduksjonen som har skjedd på ubåtene, kan vi generelt fastslå at deteksjonsavstanden er halvert hvert 10 år, det vil si til 5 km i 1980, 2,5 km i 1990, og i 2020, 300 meter. Det innebærer at i dag må sonarbøyene/hydrofonene være meget tett i en barriere for å kunne detektere ubåten. I det nevnte tilfellet en avstand på maksimum 600 meter mellom hver

[1] Daniel, side 97

[2] Typhoon, 48000 tonn og lengde 175 meter

[3] Daniel, side 100

hydrofon.[1] Med stor dybdeforskjell mellom ubåt og hydrofon, måtte avstanden vært enda mindre. Selv om datateknologien har gjort at man er bedre i dag til å undertrykke og eliminere uønsket støy, så har ikke passiv deteksjon av ubåter klart å holde tritt med reduksjonen av støynivået på ubåtene, de russiske inkludert. Utviklingen av aktiv sonar har vært bra, men det er ikke et system man i utgangspunktet ønsker å bruke i overvåkingsøyemed mot ubåter. Denne figuren viser hvor liten forbedring i deteksjonsavstanden blir mot en mindre støyende ubåt i forhold til middels støyende ubåt når den teknologiske ytelsen til det passive sonarsystemet bedres.[2]

Med en støyende ubåt vil man med en normal sonar ha en deteksjonsavstand markert med C. Med en forbedret sonar vil deteksjonsavstanden økes betraktelig til avstand merket D.

Med en mer stillegående ubåt vil man med en normal sonar ha en kort deteksjonsavstand merket A. Med en forbedret sonar vil deteksjonsavstanden bare bli litt større, merket B.

Deployeringsmønster for sovjetiske/russiske ubåter i Nordflåten

En ubåtpatrulje kan deles inn i fire faser. De er å forlate baseområdet, transitt til operasjonsområdet, operasjoner i tildelt område og returnering til base. Ved avgang fra kai er det viktig for den russiske ubåtsjefen at det kan gjøres uten å bli oppdaget. Det vil gjøre det lettere å forbli uoppdaget gjennom hele oppdraget. Like viktig for Vesten er det å kunne registrere når den russiske ubåten forlater kai. Det vil gjøre det lettere å holde kontroll med ubåten gjennom hele oppdraget. Vesten bruker etterretninger, og spesielt satellittovervåking for å registrere når russiske ubåter forlater kai. Satellittovervåking gir ikke kontinuerlig dekning, slik at fra russisk side er det viktig å bruke periodene uten dekning ved deployering. Det vil også være en fordel å forlate basen om natten og ved overskyet eller dårlig vær.

[1] William Perkins, «Alliance Airborne Anti-Submarine Warfare. A Forecast for Maritime Air ASW in the Future Operational Environment”, The Joint Air Power Competence Centre, Kalkar, Germany, June 2016, side 40

[2] Birkeland, side 217

Med missilrekkevidder fra 150 til 3000 km måtte de første strategiske ubåtene til Sovjetunionen på 1960- og 70 tallet[1] ta den lange transitten til utenfor østkysten av USA for å ha rekkevidde til å kunne avfyre sine missiler mot potensielle mål. Yankee I-klassen kunne operere i området ved Bermuda.

Transitten gikk fra basene på Kolahalvøya og vestover i det grunne Barentshavet, som har en gjennomsnittlig dybde på 230 meter.[2] Disse dybdeforholdene vedvarer frem til litt vest for området mellom Svalbard, Bjørnøya og Nordkapp. (Nordkappgapet).[3] I Nordkappgapet blir det på grunn av topografien en innsnevring av seilingsleden. Mellom Bjørnøya og Finnmark er det dypest i Bjørnøyrenna. Den er ca 100 nm bred med dybder på 300 til 400 meter. Dybdene avtar opp mot Bjørnøya og mot Finnmarkskysten. Mellom Bjørnøya og Svalbard er farvannet generelt meget grunt. Der er det store områder med dybder på kun 50 meter. Det er kun små områder med dybder på 100 til 200 meter. Så mellom Bjørnøya og Svalbard vil det være en stor utfordring å seile med en stor atomubåt. De få stedene det kan være mulig å transittere blir veldig kanaliserende og derved lettere for en motstander å fokusere på. Det er derfor logisk at de fleste transitter øst-vest går mellom Bjørnøya og Finnmark. Hvis det skulle være helt nødvendig for en russisk ubåt å komme seg ut i Atlanterhavet uten å bli oppdaget, gir ruten nord for Svalbard og vest av Grønland noen muligheter. Ulempen er at en lang transitt går på bekostning av tid i operasjonsområdet. Fra Nordkappgapet blir det dypere lengre sydvest med dybder fra 1000 meter til over 3000 meter i Norskehavet. Videre sydvestover blir det grunnere igjen når vi nærmer oss området mellom Grønland, Island og UK, GIUK-gapet. Mellom Grønland og Island og mellom Færøyene og Skottland er det dybder i størrelsesorden 400 til 1000 meter. Mellom Island og Færøyene er dybdene rundt 400 til 500 meter. Etter å ha passert GIUK-gapet og Rockallbanken er en ute i Atlanterhavet hvor det er store områder hvor det er mulig å velge mange forskjellige seilingsruter med dybder fra 2000 meter til over 3000 meter som strekker seg forbi linjen mellom Azorene og New Foundland. Lenger sydvest mot Bermuda og utenfor østkysten av USA er det områder med dybder fra 3000 meter til over 6000 meter. Gjennomsnittsdybden i Atlanteren er 3646 meter.[4] Tersklene disse ubåtene måtte passere under transitten fra Kolahalvøya til operasjonsområdene vest i Atlanterhavet var derved det grunne Barentshavet og de grunne farvannene og de topografiske innsnevringene i Nordkappgapet og i GIUK- gapet. Tidligere i denne artikkelen ble det nevnt at det kunne oppstå konvergenssoner på det åpne hav med store dybder, som kunne medføre at ubåter kan detekteres på meget store avstander. Det kunne tilsi at det vil være større muligheter for Vesten å detektere russiske ubåter i områder som Atlanteren med store dybder. Men som nevnt er det få topografiske begrensinger i Atlanteren vest for GIUK-gapet, og volumet av vannmassene blir så enorme, at en ubåt har stor fleksibilitet til å velge de gunstigste transittrutene for å unngå å bli detektert. Det er derfor i Barentshavet og ved de nevnte topografiske innsnevringene i Nordkappgapet og GIUK-gapet at Vesten kraftsamler sine ASW-ressurser og formodentlig har de største muligheter til å detektere og følge russiske ubåter i transitt fra basene på Kola og vestover. Ved valg av hastighet under transitt tar ubåtsjefene hensyn til at de vil prøve å forbli uoppdaget, samtidig som de vil bruke minst mulig tid på transitten for å ha mest mulig tid i

[1] Det gjelder de diesel-elektriske ubåtene Zulu V og Golf-klassen, og 1.- og 2. generasjons atomdrevne ubåter som henholdsvis Hotel- og Yankee I-klassen.

[2] Torbjørn Pedersen, “Polar Research and the Secrets of the Arctic”, Arctic Review om Law and Politics at the Faculty of Social Sciences, Nord University, Vol 10, 2019, side 110

[3] Begrepet «Bjørnegapet» brukes også.

[4] Pedersen, side 110.

operasjonsområdet. En Yankee I-klasse SSBN hadde normalt en deployeringstid borte fra basen på 60-70 dager. Med ønske om 35-45 dager i operasjonsområdet, ville det bety en transittid hver vei på 11-13 dager. Det vil si en gjennomsnittshastighet på omtrent 12-14 knop.[1] En slik hastighet for en relativt støyende ubåt som Yankee I, ville innebære at det var relativt enkelt og detektere og følge ubåten i transitt. Erfaringene tilsier at det også var tilfellet. Med dagens russiske SSBN er patruljene normalt på rundt 90 dager, med kortere avstand til operasjonsområdet. Da kan en bruke noe lenger tid på transitt for å unngå å bli oppdaget.

Det er under transitten til operasjonsområdene at de russiske ubåtene er mest sårbare for å bli oppdaget av Vestens ASW-systemer. Som nevnt tidligere benytter Vesten stasjonære anlegg, maritime patruljefly med sonarbøyer, overflatefartøyer med skrogsonar og tauete antenner, helikoptre med dipping-sonar og ubåter for å kunne følge en oppdaget ubåt og etablere posisjon, kurs og fart. Eksempelvis var det på vestlig side en god koordinering med bruken av maritime patruljefly når en Yankee-klasse ubåt forlot basen på Kola.[2] Da ble den først fulgt av norske Orion-fly fra Andøya til den nådde ut i Norskehavet. Derfra ble kontakten overlevert til amerikanske Orion-fly fra Keflavik på Island og britiske Nimrod-fly fra Kinloss i Skottland. Når den russiske ubåten passerte GIUK-gapet, var det maritime patruljefly fra USA, UK, Nederland og Canada som sørget for å opprettholde kontakten med ubåten frem til den nådde sine patruljeområder syd for Bermuda. Da kunne amerikanske maritime fly fra baser på Bermuda og Asorene overta.[3] I dag er det maritime patruljefly fra Norge, USA, UK, Frankrike og Canada som foretar overvåkingen fra hjemmebaser eller fra tilgjengelige baser i allierte land.

Under transitt vil en ubåtsjef stadig undersøke om det er andre enheter som har kontakt og iverksette tiltak for eventuelt å bryte en slik kontakt. Det kan gjøres ved å forandre fart, dybde og spesielt kurs, for å sjekke at det ikke er en ubåt som følger etter og som ligger i dødsonen for egen passiv sonar i akterlig sektor. Andre tiltak kan være å følge i nærheten av handelsfartøyer som er så støyende at den overdøver støyen fra ubåten. Ubåten kan også operere med en hastighet som gir minst mulig støy og redusere dybden når de er i nærheten av de faste undervannssystemene. I operasjonsområdet er det naturlig å benytte en hastighet og operere slik at ubåten avgir minst mulig støy, 4-5 knop. De strategiske ubåtene vil normalt ha en eskorte av angreps- og/eller multirolle ubåter for egen beskyttelse. Det er tidligere nevnt at de russiske strategiske ubåtene fra Zulu V til Yankee I måtte deployere til Atlanterhavet for å kunne anvende sine ballistiske missiler mot USA. Med innføringen av Delta-klassen fra midten av 1970-tallet og utover, var det ikke lenger behov for sovjetiske SSBN å deployere vest av GIUK-gapet for å utgjøre en trussel mot det nord-amerikanske kontinent. Med Delta, Typhoon og Dolgorukiy ubåtene kan de avfyre sine missiler fra Barentshavet og Polhavet. Da er vi i kjernen av Bastionforsvaret. Da tenker vi oss at innen forskjellige mindre områder av bastionforsvaret kan vi ha en russisk SSBN som kan nå alle mål i USA derfra. Denne SSBN er sikret av flere SSGN, SSK, fly etc. Det betyr at Vestens ASW-ressurser i større grad i dag må fokusere på Barentshavet og Polhavet, inkludert under den arktiske havisen, for å kunne kontrollere de russiske SSBN i Nordflåten

[1] Podvig, side 276.

[2] Birkeland, side 115

[3] Flyene opererte fra Naval Air Station Bermuda og Naval Air Field Lajes, Azorene

Fokusområder for operering av ubåter i nordområdene

Basert på typer ubåter, deres roller og utviklingen av rekkevidden på de ballistiske missilene og kryssermissilene, snakker vi om to forskjellige kampområder for Vesten og Russland i nordområdene. Det ene er Barentshavet og Polhavet. Det andre området er Atlanteren. Barentshavet og Polhavet er meget viktige for russerne for å kunne sikre sine strategiske ubåter og opprettholde bastionforsvaret. Russerne ønsker å kunne oppnå sjønektelse[1] ved å anvende et lag på lag forsvar av overflatefartøyer, fly og ubåter i den maritime innfallsvinkelen fra Nord-Atlanteren og inn mot bastionen. De russiske ubåtene er spesielt viktige med sine anti-ubåtmissiler og kryssermissiler mot overflatefartøyer og hangarskipsgrupper. Innenfor et begrenset russisk forsvarsbudsjett er ubåter høyt prioritert. Ved å anvende ubåtene til å markere tilstedeværelse og kampkraft, oppnår russerne en effekt som er dis-proporsjonal til de styrker som disponeres. Vesten, med USA og Storbritannia i spissen, benytter primært sine multirolle- og angrepsubåter for å kunne utfordre de russiske styrkene som nødvendig. NATO som en forsvarsallianse har tre maritime oppgaver som må kunne løses.[2] De er å ha kapasitet til å stå imot et eventuelt angrep fra en motstander, sikre de trans-atlantiske forsyningslinjene fra USA til Europa, og sikre militær tilgang og overvåking av russiske marineaktiviteter. I Nord-Atlanteren innebærer det å overvåke og følge russiske ubåter, spesielt Severodvinsk-klassen, og andre enheter. I det strategiske bildet har Russland primært fokus på landmål. Trening og øving er primært mot strategiske landmål både militære og sivile i Europa og USA. Det inkluderer å kunne angripe amerikanske marinestyrker i hjemmehavn og aktuelle havner og flyplasser for forsterkningsstyrker i Europa. Sekundært er fokus på hangarskipsgrupper og forsterkningsstyrker relatert til de trans-atlantiske forsyningslinjene fra USA til Europa. Med stor rekkevidde på missilene er en avhengig av å få tilført måldata fra andre plattformer, eksempelvis fra satellitter. I forhold til USA og Kina er Russland dårligere stilt. I Nord-Atlanteren er det gap i den russiske dekningen. Det innebærer at russiske ubåter er mer avhengig av egne fartøyer og fly for gode måldata. Det nytter ikke å ha missiler med lang rekkevidde hvis en ikke kan utnytte disse på grunn av manglende måldata.

Avslutning

Under den kalde krigen hadde Vesten et teknologisk forsprang på Sovjetunionen når det gjaldt ubåtoperasjoner og anti-ubåt krigføring i Nordområdene. Det skyldtes relativt støyende sovjetiske ubåter, korte våpenrekkevidder og mer avanserte deteksjonsmidler på vestlig side.

I dag er rekkevidden på de ballistiske missilene så store at de russiske SSBN ikke har behov for å operere utenfor bastionen. Godt beskyttet av bastionforsvaret kan de velge sine posisjoner i Polhavet og Barentshavet og dekke hele Vesten, inkludert USA og Canada, med sine missiler. De nyeste multirolle ubåtene kan nå alle mål i Sentral- og Vest-Europa med sine kryssermissiler fra områder innenfor bastionforsvaret. Selv om antallet operative ubåter i Nordflåten er relativt få, så er kvaliteten god. Med en utvikling på russisk side med meget stillegående og støysvake ubåter, er det derfor en større utfordring for Vesten å ha kontroll på de russiske ubåtene i dag enn under den kalde krigen. Mens Vesten under den kalde krigen hadde god kontroll over de sovjetiske ubåtene

[1] Hicks, side 5. Sjønektelse er virkemidler for å kunne nekte en motstander å bruke et havområde, uten at vi nødvendig selv er i stand til å kontrollere det. Sjønektelse er avgrenset i tid og rom. Sjønektelse som virkemiddel oppnås kun når en motstander avstår fra å bruke et havområde når motstanderen selv ønsker det.

[2] Hicks, side 19

som måtte operere i vestlige farvann, må Vesten i dag inn på russisk banehalvdel innenfor bastionforsvaret for å kunne detektere og følge de russiske ubåtene. Det er mer utfordrende på flere vis, blant annet på grunn av store avstander til områder der maritime overvåkingsfly skal operere. Å bevege seg inn i operasjonsområdet for de russiske SSBN – inn i Bastionen – medfører også en utfordring i den forstand at Russland vil sette mye inn på å beskytte de strategiske ubåtene. SSBN-ene er på mange vis kronjuvelene i Russlands strategiske avskrekkingsevne, en evne et Russland som er konvensjonelt underlegent Vesten er særlig avhengig av. Å følge russiske ubåter, og særlig deres SSBN, er en viktig oppgave for vestlige land, men en som må utføres med en viss varsomhet.